«Herre i eget hus»
Tekst av Ingerid Jordal
«Det er som om vi er et annet land», sier 93 år gamle Ella Pedersen i Mehamn.
«Vi er et fylke av leilendinger», sier forfatteren Siri Broch Johansen i Tana.
«Vi er så vant med å bli rævkjørt her oppe at vi ikke tror på noe de kommer med lenger», sier en ung mann i Hammerfest. I 2020 ble Finnmark sammenslått med Troms – til ville protester fra finnmarkingene. 1. januar 2024 skilte fylkene lag igjen. Mange fylker og kommuner ble sammenslått i regionreformen, men hvorfor var motstanden så stor akkurat her lengst nord? Hvorfor er det så viktig for finnmarkingen å være herre i eget hus?
«Folkene her er annerledes enn andre steder. På både godt og vondt. Veldig harde og veldig myke på samme tid.», sier 25 år gamle Isabella Nikoma i Lakselv. I 18 kommuner fordelt på nesten 50.000 kvadratkilometer har fotograf Ingerid Jordal reist og fotografert finnmarkinger, og spurt: Hva er en finnmarking? Svarene hun har fått, er like forskjellige som folkene som bor her, og viser ei særegen historie som danner bakteppet for dagens finnmarksidentitet. Andre verdenskrig la hele fylket i ruiner. Fornorskninga av samene og kvenene preger fremdeles mange samfunn, slekter og enkeltmennesker. Moderne fiskeripolitikk oppleves som ei utarming av kysten, og nedgangen i arbeidsplasser er dramatisk. Store kapitalkrefter som ønsker å etablere vindkraft, gruvedrift og oppdrett, brytes mot tradisjonell reindrift, fiske og naturvern. Nærheten til Russland gjør at små lokalsamfunn blir åsted for internasjonal etterretningsvirksomhet i det globale stormaktspillet.
Sentralisering, fraflytting og lokal avmakt er uløste floker i hele Norge. Likevel viste regionreformen at motstanden mot vedtak utenfra og ovenfra er ekstra sterk nettopp her. Den dag i dag opplever flere finnmarkinger at «koloniseringa» sørfra lever i beste velgående.
Mari Boine sang på 90-tallet, og kunne også sunget i dag: «Alla Hearrá guhkkin Osllos – Høye Herre langt der nede i Oslo, har du tid til å høre på oss?»