Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027 gir ikke Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark de økonomiske rammene som er nødvendige for å oppfylle statens egne krav og forventninger til norske museer. MKGF har bedt om en varig styrking på 10 millioner kroner. Regjeringen foreslår en særskilt styrking på 500 000 kroner.

Dette står ikke i rimelig forhold til den dokumenterte underfinansieringen eller til oppgavene vi er satt til å løse. Det handler om hvorvidt det fortsatt skal være mulig å drive faglig forsvarlige museer langs kysten av Finnmark.

MKGF har seks museer og 19 fast ansatte. Selskapet eies av kommunene Hammerfest, Nordkapp, Lebesby, Gamvik, Måsøy, Berlevåg og Båtsfjord, og har ansvar for museumsvirksomhet i seks av disse kommunene. Fire av våre avdelinger har bare en ansatt. Samtidig forventes det at vi ivaretar forskning og kunnskapsproduksjon, dokumentasjon, samlingsforvaltning, digitalisering, formidling og publikumsarbeid.

Det er ikke bærekraftig.

Et klasseskille mellom museene i Finnmark

Statsbudsjettet viderefører store forskjeller i finansieringen av museene i Finnmark. MKGF foreslås tildelt 8,08 millioner kroner over statsbudsjettet i 2027. Den samlede økningen er 715 000 kroner, men 500 000 kroner av dette er en særskilt styrking av det faglige arbeidet. Den ordinære økningen utgjør dermed bare 215 000 kroner.

Til sammenligning foreslås Varanger Museum tildelt 18,1 millioner kroner. Der utgjør den ordinære økningen 510 000 kroner, fra 17,59 til 18,1 millioner kroner.

Forskjellen er illustrerende: MKGF får 215 000 kroner i ordinær økning, mens Varanger Museum får 510 000 kroner. Når museene reguleres med omtrent samme prosent, øker likevel forskjellen i kroner fordi utgangspunktet er så ulikt. Slik videreføres og forsterkes et økonomisk klasseskille mellom museene i Finnmark. En særskilt styrking på 500 000 kroner endrer ikke denne situasjonen.

Dette handler om mer enn museer

Situasjonen må også forstås i lys av Finnmarks særlige utfordringer. Kystsamfunnene våre står overfor en krevende demografisk utvikling. Finnmark trenger attraktive lokalsamfunn, kompetansearbeidsplasser og sterke kunnskaps- og kulturinstitusjoner.

Museene spiller en viktig rolle som identitetsbyggere og som arenaer for kunnskap og opplevelser. De bidrar til tilhørighet og forståelse av sted, samfunn og historie.

Dette har betydning i et bredere samfunnssikkerhets- og beredskapsperspektiv. Samfunn med kunnskap om egen historie, sterk lokal identitet og levende møteplasser står bedre rustet til å møte endring og uro.

Museene våre forvalter kunnskap om kystsamfunnene, tvangsevakueringen og nedbrenningen, gjenreisningen etter andre verdenskrig, fiskerihistorien, kystkulturen og samfunnsutviklingen i nord. Dette er kunnskap Norge trenger.

Når en person skal drifte et museum

Foldalbruket i Lebesby viser hvor sårbar situasjonen er. Her har en ansatt ansvar for et fredet museumsanlegg, samtidig som den ansatte også skal ivareta grunnleggende museumsfaglige funksjoner som samlingsforvaltning, dokumentasjon, formidling og publikumsarbeid, i tillegg til den praktiske driften av anlegget.

Mener staten virkelig at en person er tilstrekkelig til å ivareta alle disse oppgavene på en faglig forsvarlig måte? Dette er ikke et spørsmål om effektivisering. Det handler om hvor grensen går for hva man pålegge en ansatt.

Vi kan ikke basere framtidig museumsdrift på at ansatte skal kompensere for manglende finansiering gjennom dugnad og ekstraordinær innsats. Det er ikke faglig forsvarlig, og heller ikke en ansvarlig måte å ivareta våre ansatte på over tid.

Nå er en grense nådd

Dersom regjeringens forslag står uendret etter Stortingets behandling av statsbudsjettet, må vi vurdere om det er forsvarlig å opprettholde dagens struktur med seks museumsavdelinger. Det kan innebære redusert aktivitet og tilgjengelighet, at faglige oppgaver må prioriteres bort.

Spørsmålet om nedleggelse av en eller flere avdelinger må vurderes.

Dette er ikke en situasjon vi ønsker, men som ansvarlig arbeidsgiver kan vi ikke opprettholde en drift som forutsetter at enkeltansatte kompenserer for varig underfinansiering.

MKGF kan ikke påta seg ansvaret for å oppfylle statlige forventninger dersom staten ikke samtidig gir oss de økonomiske og faglige forutsetningene for å gjøre det. Dette handler til syvende og sist om hvilket museums- og kunnskapstilbud staten mener befolkningen i Finnmark skal ha.

Våre ansatte fortjener bedre. Våre innbyggere fortjener bedre. Finnmark fortjener bedre.

Nina Planting Mølmann
konst. direktør/Forskningsleder