80 år siden 1944: ungdomsskolen

«Julie Lillian Hansen var akkurat fylt syv år da hun og familien måtte evakuere Skippernes i 1944. Hun husker kun bruddstykker, men disse er så tydelige. Tydelige nok til at hun fortsatt får en støkk når hun er i barndomshjemmet og hører flydur.

(...)

Kun én gang under reisen kan hun erindre at foreldrene og de andre voksne viste en anelse frykt. Det var den første kvelden etter at de hadde forlatt Sørøya. De hadde lagt seg til i en fjord i Nuvsvåg, en bygd i Loppa kommune i Finnmark. Der skulle de overnatte. Plutselig kom en båt seilende mot dem. Uroen spredte seg blant de voksne. Var det tyskerne som kom? Det var det ikke. Den fremmede båten var ikke så fremmed likevel. Det viste seg at den ble ført av kjentfolk, nemlig han de kalte for “Nils i Moan” fra Seiland, som skulle samme veien som dem.

Hadde de fått beskjed om hvor de skulle, eller dro de bare, med håp om underveis å få vite om hvor det var ledig husrom? Julie vet ikke, men i alle tilfelle havnet familien Monsen i Øksfjord og Indre Sommerseth, hos ekteparet Lily og Herman Sommerseth, som bodde i et vertikaldelt hus sammen med sine to sønner. Familiene Monsen og Mikkelsen fikk bo i den ene delen av huset, mens familien Sommerseth bodde i den andre. Julie delte rom med søstrene Oliva og Viktoria.

Vi ble tatt veldig godt imot. Jeg har bare gode minner derfra, og det tror jeg foreldrene mine også hadde, sier Julie.»

Sigvald forteller:
«- Det var ikke en fin reise nedover. Det var det ikke, med Carl Arp. Der døde folk, og der fødtes folk. Skipet vi dro med ble kalt for dødsskipet. De hadde et til skip som gikk ifra Hamnbukt, «Adolf Binder». Carl Arp var større, og det var flere mennesker om bord. Vi var 1850 evakuerte om bord. Vi hadde en krok for oss selv, og det lå vi på halm. Der var bestemor også. Nei, det var ikke så greit det der.​»

«- På båten klatret vi unger oppå dekk og pleide å være under presenningen. Vi ble jaget ned av tyskerne i full fart. Før vi kom til Narvik måtte han far føre meg på dekket. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å stå på beinan. Jeg måtte få frisk luft. Han førte meg opp, og heldigvis var det en snill tysker der som tok meg imot og satte meg i et hjørne av skranken. Holdt meg oppe - sånn at jeg fikk være oppe. Men det husker jeg ikke – jeg tror jeg var så dårlig at jeg husker ikke om jeg måtte ned igjen, eller var der til vi ble sendt i land. Men jeg antar at jeg var sendt ned igjen.»

«Vi va ti menneska i en firemannslugar, og ei barnevogn. Og kakkerlakka! Dæm slapp sæ jo ned på brødskiva.»