80 år siden 1944: videregående skole

«Julie Lillian Hansen var akkurat fylt syv år da hun og familien måtte evakuere Skippernes i 1944. Hun husker kun bruddstykker, men disse er så tydelige. Tydelige nok til at hun fortsatt får en støkk når hun er i barndomshjemmet og hører flydur.

(...)

Kun én gang under reisen kan hun erindre at foreldrene og de andre voksne viste en anelse frykt. Det var den første kvelden etter at de hadde forlatt Sørøya. De hadde lagt seg til i en fjord i Nuvsvåg, en bygd i Loppa kommune i Finnmark. Der skulle de overnatte. Plutselig kom en båt seilende mot dem. Uroen spredte seg blant de voksne. Var det tyskerne som kom? Det var det ikke. Den fremmede båten var ikke så fremmed likevel. Det viste seg at den ble ført av kjentfolk, nemlig han de kalte for “Nils i Moan” fra Seiland, som skulle samme veien som dem.

Hadde de fått beskjed om hvor de skulle, eller dro de bare, med håp om underveis å få vite om hvor det var ledig husrom? Julie vet ikke, men i alle tilfelle havnet familien Monsen i Øksfjord og Indre Sommerseth, hos ekteparet Lily og Herman Sommerseth, som bodde i et vertikaldelt hus sammen med sine to sønner. Familiene Monsen og Mikkelsen fikk bo i den ene delen av huset, mens familien Sommerseth bodde i den andre. Julie delte rom med søstrene Oliva og Viktoria.

Vi ble tatt veldig godt imot. Jeg har bare gode minner derfra, og det tror jeg foreldrene mine også hadde, sier Julie.»

Utdrag fra artikkelen «Sterke minner fra tvangsevakueringa», av Julia Renate Ingebrigtsen, transkribert av Liv-Unni Priestley, Øyfolk: årbok for lokalhistorie og kultur i Hammerfest (2022)

• Mer informasjon om Øyfolk her

«- Det var ikke en fin reise nedover. Det var det ikke, med Carl Arp. Der døde folk, og der fødtes folk. Skipet vi dro med ble kalt for dødsskipet. De hadde et til skip som gikk ifra Hamnbukt, «Adolf Binder». Carl Arp var større, og det var flere mennesker om bord. Vi var 1850 evakuerte om bord. Vi hadde en krok for oss selv, og det lå vi på halm. Der var bestemor også. Nei, det var ikke så greit det der.​

- På den ene sida på dekket laga dem mat, og på den andre sida hadde vi do. Det ble jo måkka ut på havet det der. Og dopapiret fauk i matkasserollan. Det ble jo smitte i maten. Jeg fikk diare, og det har jeg vært plaget med siden. Jeg hadde, antar jeg, tander mage. Jeg har mange ganger spekulert på hvorfor jeg hadde vondt i magen. Jeg hadde lest litt i bøker, og jeg lurer på om det ikke sto i det her «Porsangerfolket» om evakueringa, og da kom jeg på hvorfor magen var så slitsom. Jeg skjønte hvorfor jeg ikke tålte noe, og hadde diare på diare.

- På båten klatret vi unger oppå dekk og pleide å være under presenningen. Vi ble jaget ned av tyskerne i full fart. Før vi kom til Narvik måtte han far føre meg på dekket. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å stå på beinan. Jeg måtte få frisk luft. Han førte meg opp, og heldigvis var det en snill tysker der som tok meg imot og satte meg i et hjørne av skranken. Holdt meg oppe - sånn at jeg fikk være oppe. Men det husker jeg ikke – jeg tror jeg var så dårlig at jeg husker ikke om jeg måtte ned igjen, eller var der til vi ble sendt i land. Men jeg antar at jeg var sendt ned igjen.

Så du ble syk på båten?

- Ja, jeg gikk jo om bord som en frisk gutt, og gikk ut som en syk. Da var jeg 14-15 år. En syk, ung gutt.»

Utdrag fra intervju med Sigvald Samuelsen på nettsiden Evakueringsminner 1944 - 1945. Intervjuet ble utført av Svanhild Andersen og Sigvald Persen, mens Kristin E. Hansen har redigert.

• Les hele intervjuet her

«Og så kommer de sydover til oss. Og her står de, uten klær, uten mat, uten eksistensmidler – og muligheter. For tyskerne og NS som har bragt våre landsmenn der nordfra i denne ulykke, de har hverken evnen eller viljen til – utover det rent reklamemessige – å hjelpe. Dertil kommer at Finnmarkingene har sin fri sjel og tanke, som reiser seg mot den siste skjensel: å ta imot hjelp fra de som med velberåd hu har skapt ulykken. Hjelpen må komme fra annet hold: fra oss som kjemper for samme sak. La oss vise at vi ikke svikter disse landsmenn som har fått de tyngste byrdene å bære […]»

Dagboknotat av Johannes Heimbeck 25. november 1944, gjengitt i bokverket Andre verdenskrig i nord, bind 3 Kampen om frihet (2022), kapittelet «Tvangsevakuering» av Heidi Stenvold og Gaute Lund Rønneby.

• Les mer om Andre verdenskrig i nord: Kampen om Frihet

«Så er det de reisende. Det er mange typer, men alle er ute i livsviktige ærender. Folk som sitter tilbake til sin by, sin bygd eller det som engang var deres hjem. Folk som søker sin kone, sin familie eller andre kjære. Folk som skal til sitt arbeid. Gamle mennesker, unge mennesker og barn. Alle trøtte og slitne, med engstelse i ansiktsdragene og spørsmål i øynene. Noen er optimister og andre synes ikke det er noe håp. Men felles for alle er at alle går og venter på at alt skal bli bedre og håper at det må skje fortere enn de tror.

En ser snart at det er lite av klær blant folk. Der vi hutrer i våre varme frakker kan det stå en kar med alminnelig dress. "Jeg har heldigvis et slikt godt sett undertøy på meg" sier han, liksom for å undskylde seg for at han ikke har noen frakk. Har han godt sett undertøy på seg, da kan en være sikker på at han ikke har andre sett undertøy hjemme, for de pakkenellikene har han samlet omkring og innen synsvidde består ikke av klær. Det er en seng, et vaskebrett, noen lerretsposer som kan inneholde mel eller erter, en stol og en bokhylle. Rester fra hjemmet, en vet det ikke og spør ikke.

Slik er det med dem alle. De kommer ned på avbrente kaiene før det gråner dag, famler i mørket, finner båten de kan ha ventet på i dagevis, og firer ned sine eiendeler. Så kravler de ombord. Det er fjære sjø og stiger finnes ikke alle steder, så det kan være jobb nok for en ungdom å greie klatringen. Vel kommet ned forsøker de alle å samle sammen sakene sine og om mulig holde et øye med dem i gråmørket slik at ingenting kommer bort. De har mistet nok de fleste av dem og har ikke mer å gi fra seg. Andre har for lite og tar gjerne med hvad de kan få.»

Utdrag fra en militærrapport av Arne Alexandersen, «Rapport fra ekspedisjon 5, til 21. desember 1944,» Bjørnevatn, 22. desember 1944. Adressert til Oberst Dahl.

• Les hele rapporten her

«Vi va ti menneska i en firemannslugar, og ei barnevogn. Og kakkerlakka! Dæm slapp sæ jo ned på brødskiva.»

Sitat fra en person som ble tvangsevakuert med skipet «Stella Polaris», gjengitt i et intervju med forsker Heidi Stenvold til Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.