Hopp til hovedinnhold

Kirkene som ikke brant

Før brenningen var det til sammen 54 kirker og kapeller i Finnmark og Nord-Troms. Av disse gikk 27 tapt. Halvparten stod igjen -- mye med tanke hvor omfattende ødeleggelsene var ellers, men hvorfor ble det slik?

Marion Palmer har skrevet boka «Bare kirka stod igjen» basert på fortellinger fra Kvalsund kommune i Finnmark. Slik var det flere steder. Bare kirka stod igjen selv om Hitler hadde beordret at at all infrastruktur i Finnmark og Nord-Troms skulle ødelegges med den brente jords taktikk.​

Var det slik at enkeltpersoner sørget for at kirkene ikke brant? Den NS ansatte fylkeskontorsjefen i Troms, Erling Paulsen, skrev til Diensteille Des Reichskommisar i Tromsø og ba om at følgende kirker burde bli spart: Kåfjord kirke, Talvik kirke, Loppa kirke, Lyngen kirke, Alta kirke, Skorpa kirke i Kvænangen, Skjervøy kirke, Nordreisa kirke, Rotsund kapell. Paulsen mente at disse kirkene hadde en spesiell kulturell og historisk verdi. Fikk dette resultater? Det kan se slik ut. Av de nevnte kirkene var det kun Loppa kirke som ble brent. Likevel tror jeg at denne forklaringen er for enkel.

Bevaring av kirkene må ses i sammenheng med den brente jords taktikk. De tyske sprengkommandoene hadde dårlig tid til å brenne i Øst-Finnmark. De hadde den stridsrustede russiske armeen like i hælene og fryktet for sine liv. I Vest- og midt-Finnmark var det tid til å utføre den brente jords taktikk med grundighet. Dermed ble flere kirker stående igjen i Øst-Finnmark enn i Vest-Finnmark. 

Likevel ble også kirker og kapeller spart i Vest- og Midt-Finnmark. Det kunne være religiøse og/eller humane grunner til dette. I Hammerfest var gravkapellet det eneste som stod igjen etter brenningen. Det er mulig at de tyske okkupantene ville skåne gravene til de tyske soldatene som lå begravet like ved kapellet. Kanskje det også var enkeltpersoner i de tyske sprengkommandoene som nektet å brenne Guds hus?

Det ble brent færrest kirker i Nord-Troms. Dette kan forklares med at den nye tyske forsvarslinjen, Lyngenlinja, lå i Nord-Troms. Soldatene trengte steder å sove og spise på tett opp mot Lyngenlinja, og de var mange og krevde mye plass. Det var i alt 217 000 tyske soldater iberegnet krigsfangene. Kirkene var ofte de største lokalene og kunne brukes som boliger for den tyske armeen på retrett vinteren 1944/45.   

Det kan også være andre grunner til at kirker ikke ble brent. Kjenner du til historien? Del gjerne!

 

Skrevet av Heidi Stenvold, konservator for Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms 

 

Kilder:

  • Korsnes, Kjetil, Ole Dybvig (2018): Wehrmacht i Norge – antall tysk personell fra april 1940 til mai 1945, UiT, Norges arktiske universitetet, Narvik senteret
  • Palmer, Marion (2010): Bare kirka stod igjen – fortellinger om krigen i Finnmark, Spartacus forlag
  • Varhaug, Ruth (2016): Den kirkelige gjenreisningen i Finnmark etter 2. verdenskrig, med særlig fokus på årene 1945-1952, VID Vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, masteroppgave i teologi
  • Statsarkivet i Troms, Fylkesmannen i Troms
Museum24:Portal - 2024.09.30
Grunnstilsett-versjon: 1