Fast utstilling

Utstillingen arktisk steinalder viser arkeologiske steinalderfunn fra Slettnes og Melkøya i Finnmark.

Utgravingene på Melkøya og Slettnes utgjør til sammen de største i Nord-Norge noensinne. Det er funnet spor etter de første menneskene som kom til Finnmark for 10 000 år siden, således har det bodd mennesker like lenge i Nord-Norge som i Sør-Norge. Funn gjort på Melkøya bekrefter handelsnettverk mellom steinaldermenneskene i nord og sør, og viser at de forflyttet seg over store avstander. Helleristninger funnet på Slettnes, Sørøya, viser at steinaldermennesket hadde et rikt åndelig liv.

Etter Tysklands angrep på Sovjet i juni 1941 fikk befolkningen i området krigen tett inn på seg. Finnmark ble sett på som et viktig militært område for nazistene. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater. Hele regionen ble benyttet som oppmarsjområde for “Lapplandsfronten”, og langs norskekysten gikk konvoier med soldater og utstyr. Allerede fra 1942 prøvde russerne og de andre allierte å stanse denne trafikken ved å bombe enkelte strategiske mål. Kirkenes, Vardø og Vadsø ble rammet av gjentatte bombeangrep fra de allierte. Finnmark ble også et viktig operasjonsområde for russerne. I kummerlige huler og med primitivt utstyr var partisanene plassert på observasjonssteder langs kysten.

25.000 mennesker ble huleboere og flyktninger i sitt eget nærområde. Folk håpet på at de allierte, og særlig russerne, skulle komme dem til unnsetning. Proklamasjonen fra Kongen kan ha forsterket dette håpet. Noen rakk å planlegge flukten og forberedte boliger i huler og gammer, mens andre bestemte seg uten langvarige forberedelser, og rømte med det de kunne bære. Overvintringen var preget av angst, samhold, sykdommer og matmangel. I noen av de muntlige og nedskrevne beretningene går det fram at også gravide kvinner rømte til fjells. Barn og gamle døde av sykdommer, og folk måtte

gjennom flere forflytninger pga. nazistenes stadige rasering- og oppsamlingstokter. Barn forteller om tausheten, og voksne om angsten for å bli oppdaget.

Filmen av Knut Erik Jensen presenterer krigens dramatiske og absurde avslutning. Den russiske offensiven mot de tyske besetningene på nordfronten startet i grålysningen den 7. oktober 1944. Den Røde Arme, Marinen og Luftvåpenet presset tyskerne til retrett og  frigjorde Kirkenes før de stanset ved Tana Bru.

Vinteren 1944/45 ble dødssonen fra Tana til Lyngenlinja etablert. Bare ruinene stod tilbake i et avsvidd landskap. 75 000 mennesker ble flykninger i eget land når freden kom.

Nesten 1000 mennesker på Seiland og Sørøya regnet med at krigen snart tok slutt og unndro seg tvangsevakueringa. 15. februar ble 502 mennesker hentet av fire allierte destroyere. De allierte gjennomførte en vågal redningsaksjon bak fiendens linjer. Flyktningene fra Sørøya ble fraktet til Murmansk. Derfra gikk ferden med lastebåter til Skottland.

Over hele landet delte folk gleden over freden, men i nord bar markeringen preg av de enorme ødeleggelsene og de tunge oppgavene som ventet.

Gjenreisningen foregikk etappevis. Gjenreisningsen foregikk provisorisk, og var underlagt et omfattende byråkrati.

Etter krigen var det 22 000 krigsødelagte hjem i Norge. Med en befolkningsvekst på 125 000 i krigsårene manglet vi 80-90 000 boliger i 1945.

• I sør: Folk var fortvilte over trangboddhet og demonstrerte i gatene.
• I nord: Elendige boligforhold skapte problemer langt ut på 1950-tallet. Dette krevde en tålmodig befolkning.

Tilbakeflyttingen til Nord-Troms og Finnmark er blitt betegnet som den største ulydighetsaksjonen i norsk historie, men pågående forskning finner at det er grunn til å nyansere denne påstanden. I ulike arkiver finnes det nemlig en rekke søknader fra tvangsevakuerte som har søkt om hjemreise. Det var de pliktig til å gjøre, og noen fikk tillatelse og andre fikk avslag. Mer om tilbakeflyttingen kan du snart lese i en doktorgradsavhandling som er skrevet for Gjenreisningsmuseet og vil bli publisert i løpet av 2022.

Den massive tilbakeflyttingen reduserte de opprinnelige planene. Likevel beholdt myndighetene ideen om en sentralisert administrasjon. I Oslo ble det oppnevnt en statsråd for gjenreisningssaker. I Harstad ble Finnmarkskontoret sentralmyndighetenes forlengede arm i nord. Det var langt fra Harstad til Øst-Finnmark. I Tromsø ble det opprettet en forsyningsavdeling. Nord-Troms og Finnmark ble delt inn i syv gjenreisningsdistrikter med egne distriktskontorer. Dette byråkratiet sto i skarp kontrast til førkrigstidas kommuneadministrasjon som i all hovedsak hadde bestått av kommunekasserer og ordfører. Befolkningen ble møtt av et byråkrati de ikke kjente.

Det var stor mangel på bygningsmaterialer, og myndighetene la strenge føringer på arbeidet. Befolkningen kom med krass kritikk - særlig rettet mot Finnmarkskontoret i Harstad som skulle være et nødorgan i påvente av at administrasjonen i Finnmark ble gjenoppbygd. Klagene gikk ut på at saksbehandlingen tok for lang tid og at det ikke ble lyttet til folks behov. Finnmarkskontoret ble nedbygd og administrasjonen ble tilbakeført til fylkene og kommunene i 1948, og for noen ga dette bedre muligheter for å påvirke prosessen med gjenreisning av egen bolig.

Arbeiderpartiregjeringen ønsket å innlemme den nordlige landsdelen i et nasjonalt, kulturelt og økonomisk fellesskap. Folk skulle få det bedre økonomisk og alle skulle sikres like

rettigheter. Ideen om likhet for alle og en forsterket nasjonalfølelse ble parret med en ny tro på planstyring. Gjenreisningen førte til større sysselsetting, økende pengehusholdning og sentralisering av bosetningen. Endringene grep inn i hverdagen til folk på en slik måte at gamle strukturer ble borte og etniske skillelinjer ble utydelige. Betydelig endring i materiell kultur og tettere tilknytning til nasjonen rev ned troen på egen bakgrunn.

Framtidsrettet industri og ny teknologi skulle sikre landet større valutainntekter. Andelen arbeidstakere i industrien økte, mens sysselsettingen i primærnæringene gikk kraftig tilbake. Utviklingen av primærnæringene viser tydelig overgangen til det moderne industrisamfunnet. I dag antar en at moderniseringen ville gått langsommere dersom Finnmark og Nord-Troms ikke var blitt brent og bombet.

I gjenreisningstiden grep staten inn i folks hverdag på en ny måte. Arbeiderpartiregjeringen la føringer på bosetningsmønsteret og kulturen gjennom satsing på kommunikasjon og industri. Utbygging av helsestell og nye utdanningsinstitusjoner virket i samme retning. Budskapet fra Arbeiderpartiet rettet seg mot alt fra hygiene, edruskap og utforming av hjemmene.

Den norske kultureliten i allianse med arkitekter og brukskunstnere ønsket å gjenreise dannelsesidealet. I hele landet holdt Statens Husbonadsnemnd utstillinger. Samtidig var ukebladene ivrige formidlere av “den gode smak”. Utstillinger og bilder av hjemmeinnredninger skulle gi et stilfullt og renslig inntrykk. Idealet var store, lyse flater, trehvite møbler, ingen pyntegjenstander eller tunge møbler som samlet støv.

For å fremme god helse regnet hygienikerne med tre overordnede faktorer:

Kosthold, arbeidsforhold, bolig. På 1950-tallet turnerte helse/dukketeater rundt i hele Norge med budskap om bedre kosthold og tannhelse.

På innlandet ble ikke brenningen utført like systematisk som langs kysten. Derfor ble en del materialer bevart som i dette samiske hjemmet.

Mange skolebygninger ble stengt for vanlig undervisning med den finsk-russiske vinterkrigen i 1939, og fra juli 1940 ble de benyttet av tyske tropper. Høsten 1944 ble de fleste skolene brent, og det tok lang tid før undervisningen kom i gang igjen etter krigen. Enkelte mistet 6-7 år av grunnskolen som følge av krigshandlingene. Elever med samisk og kvensk morsmål hadde store problemer med å følge med i den norske undervisningen. Tapet av skolegang ble mest merkbart for dem.

Gjennom historien har store kulturhistoriske verdier gått tapt i krig. Noen steder har myndighetene satset bevisst på å videreføre tradisjonell arkitektur og gamle bomiljøer. Andre steder har man benyttet anledningen til å modernisere og skape nye omgivelser mer i takt med tidsånden.

Billedutstillingen i tårnet er en rik dokumentasjon over gjenreisnings-arkitekturen etter krigen i Finnmark, samt før-krigsbebyggelsen. Gjenreisningsarkitekturen representerer likhetstankegangen og hadde som mål å usynliggjøre etniske og sosiale forskjeller.

Bryter gjenreisningsarkitekturen med gamle byggetradisjoner eller kan vi finne fellestrekk med førkrigsarkitekturen? Enkelte forskere mener at håndverkerne og befolkningen selv videreførte gamle byggetradisjoner ved å sette sitt preg på detaljeringen av husene. Andre fremhever at gjenreisningshuset representerer noe helt nytt, og at gjenreisningsarkitekturen er den mest ensartede som noen gang har vært bygd her i landet.

Arkitekturen fra gjenreisningstiden preger Finnmark og Nord-Troms. Den er også den eldste arkitekturen i største delen av regionen. Vil vi ta vare på arkitekturens særpreg fordi den er eldst? Tilhører gjenreisningsbebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms vårt landskap, vår barndom og våre minner? I dag står gjenreisningsarkitekturen i fare for å forsvinne. Vil vi det? Gjenreisningshusene ble bygget fra krigens slutt til ca 1960. Husene trenger forbedringer etter 60 år. Det er delte meninger om hvordan dette kan gjøres. Hvorfor har ikke gjenreisnings-bebyggelsen blitt bedre ivaretatt?