Hovedutstillingen

Utstillingen "Arktisk steinalder" viser arkeologiske steinalderfunn fra Slettnes og Melkøya i Finnmark.

Utgravingene på Melkøya og Slettnes utgjør til sammen det største arkeologiske arbeidet i Vest-Finnmark. Det er funnet spor etter de første menneskene som kom til Finnmark for 10 000 år siden, noe som viser at det har bodd mennesker like lenge i Nord-Norge som i Sør-Norge. Funn gjort på Melkøya bekrefter handelsnettverk mellom steinaldermenneskene i nord og sør, og viser at de forflyttet seg over store avstander. Helleristninger funnet på Slettnes, Sørøya, viser at steinaldermennesket hadde et rikt åndelig liv, og at det kan trekkes linjer til senere utvikling av naturreligioner i samme område. 

Etter Tysklands angrep på Sovjet i juni 1941 fikk befolkningen i Finnmark krigen tett inn på seg. Finnmark ble sett på som et viktig militært område for nazistene. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater. Hele regionen ble benyttet som oppmarsjområde for “Lapplandsfronten”, og langs norskekysten gikk konvoier med soldater og utstyr. Allerede fra 1942 prøvde den Sovjetiske militærmakten og de allierte å stanse denne trafikken, ved å bombe strategiske mål. I Øst-Finnmark ble byene Kirkenes, Vardø og Vadsø hardt rammet av gjentatte allierte bombeangrep. 

Finnmark ble også et viktig operasjonsområde for Sovjet. I kummerlige huler og med primitivt utstyr var partisanene, nordmenn med militær opplæring fra Russland, plassert på observasjonssteder langs kysten. I nord hadde kommunismen slått rot sammen med engasjementet for fagorganisering og kontroll over fiskeriressurser. Derfor meldte også nordmenn seg frivillige til motstandskamp fra sovjetisk side. Partisanenes arbeid skulle bli sentralt for Sovjets senere innmasj i Kirkenes. 

I oktober 1944 ble 23.000 mennesker flyktninger i sitt eget nærområde. Håpet var sterkt om at krigen etter fire år gikk mot slutten, og at de allierte, eller styrker fra den norske eksilregjeringen skulle komme dem til unnsetning. Derfor pakket de fleste kun for noen få uker på flukt. Enkelte familier rakk å planlegge flukten og forberedte boliger i huler og gammer, mens andre bestemte seg uten langvarige forberedelser og rømte med det de kunne bære. Overvintringen var preget av angst, sykdommer, kulde og matmangel. Men også samhold, soldaritet og en iverksettelse av lokale kunnskaper og resiliens som står som en imponerende bragd for ettertiden. I huler og jordgammer måtte flyktningene være stille for ikke å bli oppdaget av patruljerende tyske styrker, som samlet opp flyktninger til tvangsevakuering. Tidsvitnene som var barn forteller om tausheten, og voksne om angsten for å bli oppdaget. Men også samholdet og kreativiteten som ble utvist for å få dagene til å gå mens de levde i skjul. 

I hovedutsillingens kino kan du se filmen Tilintetgjørelsen av regissør Knut Erik Jensen.

Filmen presenterer krigens dramatiske og absurde avslutning, med bruk av nazistenes egne opptak og bilder fra krigen, samt krigsjournalistenes materiale. Temaet er den russiske offensiven mot de tyske besetningene på nordfronten som startet i grålysningen den 7. oktober 1944. Den Røde Arme, Marinen og Luftvåpenet presset tyskerne til retrett og frigjorde Kirkenes før de stanset ved Tana Bru.

Knut Erik Jensen (1940-) vokste selv opp i oppsamlingsleir ved Trondenes i Harstad, i påvente av at familien kunne gjenreise sitt hjem i Honningsvåg. Han tok senere sin utdannelse i regi på London International Film School, og gikk videre til å mptta flere utmerkelser for filmene sine, blandt annet Stella Polaris (1993) som vant Filmkritikerprisen, og Heftig og begeistret (2001) som vant både Amandaprisen, Petter Dass-medaljen og Aamot-statuetten. 

En ung kvinne fikk barn med en tysk soldat. Soldaten skaffet blonder og tøy til barnets dåpskjole. Barnet døde i løpet av krigen. Da evakueringsordren kom, ble dåpskjolen nedgravd av familien i et lite fiskevær på Sørøya. Etter kriven ble den gravd opp og tatt vare på. Muligens som et minne om barnet som ikke skulle overleve krigen. 

Sørøya var det eneste stedet i Finnmark som fikk fordoblet folketallet i 1944. Hit kom flyktinger fra Både Hammerfest og omegn for å gjemme seg fra tvangsevakuering og tyske patruljer. Nesten 1000 mennesker skulle overvintre her vinteren 1944-45. På Sørøya fantes også norske motstandsfolk og lotter som fikk kommunisert til eksilregjeringen i London og de Allierte at befolkningen var i ytterste nød. Den 17. og 18. februar 1945 ble 502 mennesker hentet av fire allierte jagere fra skotsk marine. Marinen gjennomførte en vågal redningsaksjon bak fiendens linjer, ved hjelp av de lokale motstandsstyrkene. Flyktningene fra Sørøya ble fraktet til Murmansk. Derfra gikk ferden til Skottland ved hjelp av Murmanskkonvoiene, som ble utsatt for både uvær og tysk torpedering. To av skipene gikk ned, men alle flyktningene fra Sørøya overlevde ferden. 

8. mai 1945 delte folk over hele landet gleden over freden. I nord bar markeringen preg av de enorme ødeleggelsene og de tunge oppgavene som ventet. På grunn av den totale ødeleggelsen av infrastruktur som veier, buer og telefonlinjer tok det tid før fredsbudskapet rakk frem i hele fylket. I Øst-Finnmark skulle de sovjetiske styrkene bli værende i ti måneder. Disse bidro med sanitetspersonell, medisinsk utstyr og rasjoner av mat. I Vest-Finnmark var minefeltene på sjø og land et stort hinder for gjenreining. Det måtte ryddes før det kunne gjenreises. Derfor bestemte regjeringen at kun essensielt personell skulle få innreisetillatelse til Finnmark. Dette var i de første ukene minesveipere og annet rydningsersonell. Etterhvert også snekkere, oppmålere, arkitekter og andre som kunne planlegge og organisere boliger, klær og mat, samt helsemateriell til lokalbefolkningen som hadde overvintret, og arbeiderne som sto for den første fasen av gjenreiningen. Da de første kaiene ble gjenreist kunne demonterte tyske personellbrakker fra hele landet sendes opp som midlertidige boliger til lokalbefolkningen og arbeiderne. Dette ble gjenreisningens første fase.

Den første fasen av gjenreisning startet allerede i oktober 1944 i Øst-Finnmark, og 8.mai 1945 i Vest-Finnmark. I Øst var det tilgang på helsepersonell, flere av boligene hadde overlevd krigen, og tilstedeværelsen av sovjetiske soldater hadde trygget befolkningen nok til at den første organiseringen av sivilsamfunnet hadde startet. Den første fasen var provisorisk, og preget av samarbeid og fellesskap blandt sivilbefolkningen. Etterhvert ble det også organisert et massivt hjelpearbeid i fra frivillige organisasjoner som Røde kors og Redd Barna. Mat og klær ble samlet inn og sendt nordover, ikke bare til Finnmark, men også Nordland og Troms hvor mange tusen tvangsevakuerte befant seg hos private eller i større oppsamlingsleirer. Tvangsevakuerte i sør organiserte seg også for å samle inn penger til gjenreisning i hjemkommunen. 

For å gjennomføre det enorme arbeidet med gjenreisning i Finnmark Og Nord-Troms, ble det etablert et omfattende byråkrati. Finnmarkskontoret hadde ansvar for alt kommunene selv ikke hadde kapasitet til. Dette var både omsorg for tvangsevakuerte, hjemreiste og overvintrere, samt infrastruktur, organisering og planlegging. 

Brente Steders Regulering sto for ansettelsene av oppmålere og arkitekter som planla gjenreiningen av bygninger og veier i byer og tettsteder. I tillegg ble det etablert støtteordninger for familier som bodde i oppsamlingsleirer og erstatninger for krigsskade på person og eiendom. 

Etter krigen var det 22 000 krigsødelagte hjem i Norge. Med en befolkningsvekst på 125 000 i krigsårene manglet vi 80-90 000 boliger i 1945. Selv om husbanken etterhvert ga gode låneforhold for gjenreisning av boliger, var det stor mangel på materialer. Det fantes ikke treverk i Finnmark. Både sagbruk, kaier, broer og veier måtte ryddes og gjenreises før det gikk an å ta imot forsendelser av materialer fra sør. Den lange vinteren vanskeliggjorde også transporten. Ikke minst kunne det bare bygges når tela gikk ut av jorda. Dette førte til at det tok tid før alle kunne få gjenreist huset sitt. I sør begynte befolkningen som hadde tatt i mot de tvangsevakuerte, å bli utålmodige. Samtidig ble også de tvangsevakuerte utålmodige etter å få vende hjem. 

• I sør: Folk var fortvilte over trangboddhet og demonstrerte i gatene.
• I nord: Elendige boligforhold skapte problemer langt ut på 1950-tallet. Dette krevde en tålmodig befolkning.

Selv om regjeringen hadde bestemt at kun nødvendig personell fikk innreisetillatelse til Finnmark, var det mange som hadde evakuert med egne transportmidler. Disse så liten grunn til ikke å vende hjem, for å gjenreise sine hus før vinteren kom. Tilbakeflyttingen til Nord-Troms og Finnmark er blitt betegnet som den største ulydighetsaksjonen i norsk historie,  men det er likevel snakk om en liten del av de tvangsevakuerte. De aller fleste valgte å forholde seg til regjeringens regler og byråkrati. Noen av de som dro hjem, så seg også nødt til å snu når de så hvor omfattende ødeleggelsene var. 

I ulike arkiver finnes det en rekke søknader fra tvangsevakuerte som har søkt om hjemreise. Det var de pliktig til å gjøre. Noen fikk tillatelse og andre fikk avslag. Hva som var regnet som essensielt personell endret seg også i de ulike fasene av gjenreisningen. I oppsamlingsleirene forsøkte man å bidra til hurtigere hjemreise ved å kurse folk i nødvendige ferdigheter. Det gikk an å ta kurs i både husmorstell og snekkeri. Her fikk også barna skole lokalt, mens de familiene som tidlig bosatte seg i Nord-Troms og Finnmark måtte sende barna til Midt-Troms på internatskoler, hvor de bodde borte fra foreldrene i lange perioder. 

Den første fasen av gjenreisningen, kalles også for brakketida. I denne perioden var det viktigste fokuset å sørge for tak over hodet til de 23.000 som hadde overvintret, men også alle arbeiderne som skulle bistå i gjenreisningen. 

Før brakkene ble bygd, bodde folk i provisoriske boliger de selv satte opp av hva enn materiale de kunne få tak i. I de nedbombede og brente byene og tettstedene kunne det bety å sette blikktak på grunnmurer som sto igjen, bygge torvvegger rundt hvelvede båter eller konstruere ulike former for telt. I distriktene ble også huler og ulike former for gammer benyttet. Husgammer var innredet som vanlige bolighus, og innebar relativt liten endring i livsstil. På innlandet var disse ennå i bruk, da de var varmere enn de første bolighusene. Noen familier hadde allerede en livsstil hvor de flyttet til gammen om vinteren for å bruke mindre brensel. På kysten var det derimot få husgammer i bruk ennå. Gammene som fantes her var i stor grad fjøsgammer, naust, jakthytter eller mindre skjul ment for dyr på beite. Her var levestandarden langt dårligere. Det var derfor et steg opp når brakkene kom på plass. 

Folk forteller om godt naboskap og samarbeid i brakketida. Ungene løp lekende mellom alle brakkene, og folket delte på ressursene og arbeidsoppgavene. Om vinteren var brakkene så trekkfulle at mange valgte å trekke sammen i færre rom, for å spare brensel og dele på kroppsvarmen. Dette gjaldt også arkitektene som hadde sine kontor i brakker. 

Myndighetene hadde allerede i eksilet i London planlagt å modernisere og sentralisere i Nord-Norge. Det eksisterte planer om hvilke fiskerier og bruk som skulle få støtte til videreutvikling, og hvilke som skulle avvikles, tettstedene med dem. Realitetene i skadeomfanget i nord førte til at alle slike planer måtte legges på vent. Likevel beholdt myndighetene ideen om en sentralisert administrasjon. I Oslo ble det oppnevnt en statsråd for gjenreisningssaker. I Harstad ble Finnmarkskontoret sentralmyndighetenes forlengede arm i nord. Det var langt fra Harstad til Øst-Finnmark. I Tromsø ble det opprettet en forsyningsavdeling.

Nord-Troms og Finnmark ble delt inn i syv gjenreisningsdistrikter med egne distriktskontorer. Dette byråkratiet sto i skarp kontrast til førkrigstidas kommuneadministrasjon som i all hovedsak hadde bestått av kommunekasserer og ordfører. Befolkningen ble møtt av et byråkrati de ikke kjente.

Det var stor mangel på bygningsmaterialer, og myndighetene la strenge føringer på arbeidet. Befolkningen kom med krass kritikk - særlig rettet mot Finnmarkskontoret i Harstad som skulle være et nødorgan i påvente av at administrasjonen i Finnmark ble gjenoppbygd. Klagene gikk ut på at saksbehandlingen tok for lang tid og at det ikke ble lyttet til folks behov. Finnmarkskontoret ble nedbygd og administrasjonen ble tilbakeført til fylkene og kommunene i 1948. For noen ga dette bedre muligheter for å påvirke prosessen med gjenreisning av egen bolig.

Distriktsarkitektene var sentrale i gjenreiningsarbeidet. De planla ikke bare boliger, men også gater og offentlige bygg, havner og kaier. I gjenreisningen av boliger var det et sterkt fokus på sunnhet, hygiene og praktiske løsninger. Det ble tegnet mange ulike typer hus ment for ulike familier og privatøkonomier. Det de hadde til felles var den enkle utfomingen uten ark, dekorasjoner eller unødvendige "snekkergleder". For å få full støtte måtte huseierne også innstallere innendørs toalett og badekar. 

Distriktsarkitekten Trond Dancke forteller om episoder der kontroll av boligene har vist at badekarene ble brukt til å lagre poteter, eller tilogmed ble lånt fra naboen i anledning arkitektens besøk. Foventningen om livsstilsendring fra statens hold var stort, og ble møtt litt ulikt av lokalbefolkningen, som før krigen hadde bodd i enkle boliger med ett eller to rom, og utedo. Kun de rikeste hadde bodd i sveitserhusene som ble bygget i 1890. 

Men ikke bare interiøret ble planlagt ut i fra et helseperspektiv. Også selve gateløsningen og strukturen i byene ble nøye planlagt etter både vær og lysforhold. Hammerfest by ble gjenreist med en stigende gateløsning oppover i terrenget, slik at alle boliger skulle få like mye lys, og ikke skygge unødig for hverandre. Ellers er gateløsningen her stort sett den samme som før krigen. Tilgangen på lys var også viktig fordi gjenreiningshusene ble tegnet med hage. Hvert hus skulle ha plass til egen "matauk" i form av jordbær- og potetland. 

Arkitektene planla med andre ord bygningene i et livsløpsperspektiv. De skulle ikke bare være boliger, de skulle også være et ledd i moderniseringen til en sunnere livsstil, og beredskapen i form av at folk skulle kunne bidra til å produsere egen mat. 

Den 23. juni 1945 ble Einar Gerhardsens første regjering utnevnt av Kong Haakon VII i statsråd. Arbeiderpartiregjeringen ønsket å innlemme den nordlige landsdelen i et nasjonalt, kulturelt og økonomisk fellesskap. Regjeringens ønske var å styrke folkets privatøkonomi etter krigen, og sikre like rettigheter, og utjevne klasseforskjeller i samfunnet. Idealet om likhet for alle og en forsterket nasjonalfølelse ble politisk iverksatt med en ny tro på planstyring.

Gjenreisningen førte i de første fasene til større sysselsetting og økende pengehusholdning. Mot slutten av 1960-tallet ble også planene om sentralisering iversatt. Folk som nylig hadde gjenreist husene sine i distriktene, ble nødt å rive dem og bygge opp igjen i tettsteder som var bestemt å videreføres i planene om utvikling av industri og fiskeri. Endringene som fulgte med denne moderniseringen grep inn i hverdagen til folk. Gamle strukturer ble borte og etniske skillelinjer ble utydelige. Det sterke nasjonsfokuset la grunnlag for samarbeid om industrialisering og modernisering, men medførte også en betydelig endring i materiell kultur. Fornorskningen i skolene ble videreført. Dette sammenfalt med økt pengeøkonomi, hvor tradisjonelle næringer gradvis ble byttet ut med lønnsarbeid. Ressurser som tidligere ble produsert i hjemmene, slik som sko, klær og redskaper kunne nå kjøpes i butikker. Samiske og kvenske etniske markører som språk, klær og tradisjonelle næringer forsvant raskt i Vest-Finnmark, hvor vekten av regjeringens strategier for modernisering og industrialisering ble iverksatt. 

I gjenreisningstiden grep staten inn i folks hverdag på en ny måte. Arbeiderpartiregjeringen la føringer på bosetningsmønsteret og kulturen gjennom satsing på kommunikasjon og industri. Utbygging av helsestell og nye utdanningsinstitusjoner virket i samme retning. Budskapet fra Arbeiderpartiet rettet seg mot alt fra hygiene og edruskap til utforming av hjemmene.

Samtidig kom også påvirkning fra statene hvor en ny livsfase var i ferd med å etablere seg. Ungdomstiden. Overgangen fra tradisjonelle livsformer hvor barna i stor grad fulgte foreldrene gjennom arbeidet, ble byttet ut med institusjonalisering. Barna gikk på skole og i barnehage mens foreldrene var i arbeid. Utviklingen av yrkesskolene og husmorskolene førte også til at ungdommene fikk en periode i livet hvor de var utenfor hjemmet før de selv ble lønnstagere. Skoleverket var et viktig statlig redskap for å forme like borgere. Idealene var en opplyst og faglig kompetent befolkning, som vektla tilhørighet til nasjonen fremfor etnisk tilhørighet og klasseskiller. 

Den norske kultureliten ønsket på 1950-tallet å gjenreise dannelsesidealet. I allianse med arkitekter og brukskunstnere ble det arbeidet for å skape hjem, interiør og brukskunst som gjenspeilet idealer om renslighet og enkelhet. I hele landet holdt "Nemda for norsk husbonad i krigsskadde heimer" utstillinger. Nemnda hadde som mål å lede planleggingsarbeidet med boliggjenreisingen i de krigsherjede strøk og holdt allerede i 1941 en møbeldesignkonkurranse, hvor blandt annet interiørarkitekt Bendt Winge deltok.

I 1946 arrangerte husbonadnemda utstillingen «Foran Gjenreisingen» på Kunstnernes Hus i Oslo. Her viste Winge sammenleggbare og flatpakkede møbler som var ment som del av gjenreisingsarbeidet i Nord-Troms og Finnmark. Året etterpå ble Winge engasjert som leder for kontoret i Statens Husbonadsnemnd.

Samtidig var også ukebladene ivrige formidlere av “den gode smak”. Utstillinger og bilder av hjemmeinnredninger skulle gi et stilfullt og renslig inntrykk. Idealet var store lyse flater og trehvite møbler. Det skulle ikke være pyntegjenstander eller tunge møbler som samlet støv.

Idealene ble likevel utfordret av folkets smak. På kysten av Nord-Norge levde mange av å seile til sjøs med de store shippingselskapene. Sjøfolk tok gjerne med seg suvernier i form av store konkylier, geishadukker, afrikanske treskulpturer og silkebroderier fra Asia. Hjemme ble det også billigere å få tak i varer som brodergarn og oljemaling, og ukebladene delte populære mønstre med ulike tema etter sesong. Derfor var det etterhvert vanlig med broderte duker og gardiner til påske og jul, og hjemmene ble dekorert med selvproduserte malerier. Det nordiske idealet om enkelhet ble slik blandet med folkelige minner om kontakt med alle verdenshjørner, og en ny materiell kultur påvirket av handelsstanden.  

Allerede før krigen hadde overleger rapportert til staten om fremgangen med ulike helseprosjekter i medisinalberetningene. Ett av dem var å forbedre inntaket av vitaminer hos befolkningen i Finnmark. I medisinalberetningene kommer det frem at det tok lang tid å normalisere dyrking og bruk av frukt og grønnsaker. Der det før krigen er mangel på kunnskap om dyrking og foredling som stopper fremgangen, er det i gjenreisningstiden den lange varetransporten som hindrer frukt og grønt å bli en normalisert del av hverdagskostholdet. Derfor blir det på 1960-tallet innført vitamintabletter som en del av skolehelsetjenesten. Også befolkningens tannhelse var i søkelyset, og førte til etableringen av tannhelsetjeneste for skolen i samme periode.

Staten fokuserte på tiltak som var rettet mot barn og unge for å endre befolkningens helsevaner. På 1950-tallet turnerte derfor helseteateret rundt i hele Norge med budskap om bedre kosthold og tannhelse i form av dukketeater. 

Den raske moderniseringen som fulgte med gjenreiningen på Finnmarkskysten sto i kontast til innlandet, hvor mesteparten av befolkningen hadde blitt værende under krigen. I Karasjok og Kautokeino var ikke husene systematisk brent, og tvangsevakueringen hadde heller ikke rukket å bli gjennomført her på samme måte som langs kysten. Derfor fortsatte dagliglivet  på innlandet i stor grad slik det gjorde før krigen. Moderniseringen gikk sakte, og folket beholdt sine tradisjonelle næringer med reindrift, duodji (samisk kunsthåndverk), og gårdsdrift. Det samiske språket var likevel under press gjennom fornorskningspolitiken som ble gjennomført via skoleverket. Innlandsbarna måtte i likhet med barna fra kysten dra langt fra hjemmene sine for å bo på internatskoler hvor det ikke var tillatt å snakke samisk. 

Mange skolebygninger ble stengt for vanlig undervisning med den finsk-russiske vinterkrigen i 1939, og fra juli 1940 ble de benyttet til innkvartering av tyske tropper. Høsten 1944 ble de fleste skolene brent, og det tok lang tid før undervisningen kom i gang igjen etter krigen. Enkelte mistet 6-7 år av grunnskolen som følge av krigshandlingene, noe som igjen gjorde det vanskelig for befolkningen å tilegne seg yrkesutdanning. Elever med samisk og kvensk morsmål hadde store problemer med å følge med i den norske undervisningen. Derfor ble de en ekstra sårbar gruppe i omleggingen til lønnsarbeid, hvor bevis på eksamen ble avgjørende for ansettelser og lønnsnivå. 

Gjennom historien har store kulturhistoriske verdier gått tapt i krig. Noen steder har myndighetene satset bevisst på å videreføre tradisjonell arkitektur og gamle bomiljøer. Andre steder har man benyttet anledningen til å modernisere og skape nye omgivelser mer i takt med tidsånden. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark ble en slik anledning, hvor eksisterende planer om modernisering og industrialisering kunne iverksettes hurtig. Store samfunnsendringer ble iverksatt over kort tid. Byer og tettsteder, fiskebruk og andre industrier ble gjenreist med moderne fasiliteter og sterkt tro på fremskrittet. Demografiske forskjeller ble utjevnet som følge av denne satsingen, og grunnlaget for den moderne velferdsstaten ble lagt med idealer om fellesskap og likhet. Konsekvensen var likevel tap av kulturarv og etnisk identitet for den samiske og kvenske befolkningen. 

Billedutstillingen i tårnet er en rik dokumentasjon over arkitektur i Finnmark. Eksemplene viser både gjenreisningshus og førkrigs bebyggelsen. Rikmannsstrøkene i Hammerfest fra 1890-tallet skiller seg særlig ut med sine russisk-inspirerte kupler og sveitserstil, som allerede bar med seg tanken om å gjenreise byer med fokus på sunnhet og hygiene. De store vinduene skulle slippe inn lys og luft, og den vakre arkitekturen fulgte et ideale om sjønnhet som sentralt for velvære. Gjenreisningsarkitekturens enkle bygninger står i skarp kontrast til sveitserhusene og representerer likhetstankegangen som hadde som mål å usynliggjøre etniske og sosiale forskjeller. Ideene om det vakre har endret seg til å bli synonymt med enkle linjer og rene flater. 

Bryter gjenreisningsarkitekturen med gamle byggetradisjoner eller kan vi finne fellestrekk med førkrigsarkitekturen? Vanlige arbeideres hus fra førkrigstiden er langt enklere enn de rikes villaer. Enkelte forskere mener at håndverkerne og befolkningen selv videreførte gamle byggetradisjoner ved å sette sitt preg på detaljeringen av husene. Andre fremhever at gjenreisningshuset representerer noe helt nytt, og at gjenreisningsarkitekturen er den mest ensartede som noen gang har vært bygd her i landet.

Arkitekturen fra gjenreisningstiden preger Finnmark og Nord-Troms. Den er også den eldste arkitekturen i største delen av regionen. Vil vi ta vare på arkitekturens særpreg fordi den er eldst? Tilhører gjenreisningsbebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms vårt landskap, vår barndom og våre minner? I dag står gjenreisningsarkitekturen i fare for å forsvinne. Vil vi det? Gjenreisningshusene ble bygget fra krigens slutt til ca. 1960. Husene trenger forbedringer etter 60 år. Det er delte meninger om hvordan dette kan gjøres. Hvorfor har ikke gjenreisningshusene blitt bedre ivaretatt?