Hopp til hovedinnhold

Fast utstilling

For å booke omvisning:

Send en e-post til booking ved Gjenreisningsmuseet, eller kontakt formidler Linn A. Christiansen på e-post eller telefon 78 40 29 37.

Utstillingen arktisk steinalder viser arkeologiske steinalderfunn fra Slettnes og Melkøya i Finnmark.

Utgravingene på Melkøya og Slettnes utgjør til sammen de største i Nord-Norge noensinne. Det er funnet spor etter de første menneskene som kom til Finnmark for 10 000 år siden, således har det bodd mennesker like lenge i Nord-Norge som i Sør-Norge. Funn gjort på Melkøya bekrefter handelsnettverk mellom steinaldermenneskene i nord og sør, og viser at de forflyttet seg over store avstander. Helleristninger funnet på Slettnes, Sørøya, viser at steinaldermennesket hadde et rikt åndelig liv.

  • Fuglenesodden friluftsmuseum, kavel inne i naustet

Gjennom 10 000 år har kunnskap om naturen og årstidene vært viktig for bosetningen i regionen. Det nære forholdet til naturen kom fremdeles til uttrykk i kombinasjonsdriften før 2.verdenskrig. En stor del av de varene som ble brukt i husholdet var selvproduserte og høstet fra naturen. Kontantinntektene kom fra fiskeri, skogsdrift, melkeproduksjon og vegarbeid. I Nord-Troms og Finnmark bodde flere kulturelle grupper. Langs kysten og i fjordene skjedde en sammensmeltning av samer, kvener og nordmenn.

På 1920-30-tallet opplevde samene et påtrykk av norske og utenlandske forskere som drev med skallemålinger og fjernet skjeletter fra historiske gravplasser. En streng fornorskningspolitikk fikk gjennomslag fra 1880. Hensikten var å trygge de norske interessene i grenseområdene. Virkemidlene var mange, og særlig rettet mot samene og kvenene. Myndighetenes minoritetspolitikk var en medvirkende faktor til at folket i kyst- og fjordstrøkene begynte å gi avkall på sin kulturarv.

Flyttsamene, fastboende samer og østsamer slo seg ned på innlandet. De livnærte seg av jakt, fangst og fiske. Hovednæringen til flyttsamene var reindrift, mens de fastboende samene baserte seg på jordbruk. Hos flyttsamene hadde kvinnene en sterk stilling. De deltok i alle gjøremål med reinen, f.eks merking, flytting, tilsyn og salg. Kvinnenes ansvarsområde var produksjon og salg av klær. Den østsamiske kulturen, influert av den russiske, var i krise på 1920-30 tallet. Årsakene var nasjonale grensesperringer, industrialisering og kolonialisering av jordbruksområder.

Fjordområdene ble særlig preget av møtet mellom de tre kulturene på Nordkalotten og folket  var gjerne trespråklig. Kvenene som kom til området på begynnelsen av 1700-tallet anså fjordene som de beste områdene for intensiv utnyttelse av jorden. Skogdrift og dyrking av stråfór til husdyrene var viktig i den kvenske økonomien.

Ved kysten var de mektige handelsmennenes monopol brutt, men handelshusene var fremdeles viktige eksportører av fiskeprodukter. De fleste nordmenn bodde ved kysten, men området var også bebodd av sjøsamer, kvener og flyttsamer om sommeren. Havfiske skaffet kystbefolkningen kontanter, mens produkter fra husdyrhold ga sikkerhet når havets ressurser sviktet.

Etter Tysklands angrep på Sovjet i juni 1941 fikk befolkningen i området krigen tett inn på seg. Finnmark ble sett på som et viktig militært område for nazistene. Ikke i noen andre fylker var det stasjonert så mange tyske soldater. Hele regionen ble benyttet som oppmarsjområde for “Lapplandsfronten”, og langs norskekysten gikk konvoier med soldater og utstyr. Allerede fra 1942 prøvde russerne og de andre allierte å stanse denne trafikken ved å bombe enkelte strategiske mål. Kirkenes, Vardø og Vadsø ble rammet av gjentatte bombeangrep fra de allierte. Finnmark ble også et viktig operasjonsområde for russerne. I kummerlige huler og med primitivt utstyr var partisanene plassert på observasjonssteder langs kysten.

Nazistene fryktet at de russiske soldatene skulle jage dem ut av Norge, og denne trusselen ble forsterket med frigjøringen av Øst-Finnmark 25. oktober i 1944. Nord-Norge ble i tillegg ansett for å være et sted der en norsk eksilregjering kunne mobilisere i hemmelighet. For å unngå disse to truslene beordret derfor Adolf Hitler i oktober 1944 at Finnmark og Nord-Troms skulle evakueres, og at den brente jords taktikk skulle benyttes ved tilbaketrekningen. All infrastruktur skulle fjernes fra Berlevåg i øst til Lyngen i Nord-Troms, og området skulle bli gjort ubeboelig.

Opprinnelig ønsker nazistene at folk skulle evakuere frivillig, men da få valgte å følge denne oppfordringen, ble 75.000 mennesker beordret til tvangsevakuering. Hitler skrev til sine underkommanderende: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.» Omlag 25.000 mennesker nektet imidlertid å la seg evakuere.

  • Gjenskapt hule på Gjenreisningsmuseet

Hula

25.000 mennesker ble huleboere og flyktninger i sitt eget nærområde. Folk håpet på at de allierte, og særlig russerne, skulle komme dem til unnsetning. Proklamasjonen fra Kongen kan ha forsterket dette håpet. Noen rakk å planlegge flukten og forberedte boliger i huler og gammer, mens andre bestemte seg uten langvarige forberedelser, og rømte med det de kunne bære. Overvintringen var preget av angst, samhold, sykdommer og matmangel. I noen av de muntlige og nedskrevne beretningene går det fram at også gravide kvinner rømte til fjells. Barn og gamle døde av sykdommer, og folk måtte

gjennom flere forflytninger pga. nazistenes stadige rasering- og oppsamlingstokter. Barn forteller om tausheten, og voksne om angsten for å bli oppdaget.

Lørdag 18.11.1944: ".....i hula er det et øredøvende skrik og skrål fra morgen til kveld, og det er jo bra. At humøret er på topp, trengs dersom helsa skal strekke til så lenge vi er her. Håper nå at vi snart må få komme herfra."

Peder Sombys dagboksnotater, omarbeidet og gjengitt i “Øyfolk” 1994

Onsdag 16.5.1945: "Ja, ja, så er krigen slutt i Europa. Endelig kan vi føle oss trygg. For en lettelse å slippe å rømme fra hvert menneske vi ser på avstand. I dag bærer det hjem. Vi har planlagt å bygge en liten hytte til oss."

Peder Sombys dagboksnotater, omarbeidet og gjengitt i “Øyfolk” 1994

Film: "Tilintetgjørelsen"

Filmen av Knut Erik Jensen presenterer krigens dramatiske og absurde avslutning. Den russiske offensiven mot de tyske besetningene på nordfronten startet i grålysningen den 7. oktober 1944. Den Røde Arme, Marinen og Luftvåpenet presset tyskerne til retrett og  frigjorde Kirkenes før de stanset ved Tana Bru.

Vinteren 1944/45 ble dødssonen fra Tana til Lyngenlinja etablert. Bare ruinene stod tilbake i et avsvidd landskap. 75 000 mennesker ble flykninger i eget land når freden kom.

  • Dåpskjole fra andre verdenskrig, hakekors

Dåpskjolen

En ung kvinne fikk barn med en tysk soldat. Soldaten skaffet blonder og tøy til barnets dåpskjole. Barnet døde i løpet av krigen. Da evakueringsordren kom ble dåpskjolen nedgravd i et lite fiskevær på Sørøya.

Redningsaksjonen på Sørøya

Nesten 1000 mennesker på Seiland og Sørøya regnet med at krigen snart tok slutt og unndro seg tvangsevakueringa. 15. februar ble 502 mennesker hentet av fire allierte destroyere. De allierte gjennomførte en vågal redningsaksjon bak fiendens linjer. Flyktningene fra Sørøya ble fraktet til Murmansk. Derfra gikk ferden med lastebåter til Skottland.

Fred

Over hele landet delte folk gleden over freden, men i nord bar markeringen preg av de enorme ødeleggelsene og de tunge oppgavene som ventet.

Gjenreisningen foregikk etappevis. Gjenreisningsen foregikk provisorisk, og var underlagt et omfattende byråkrati.

Bolignød og materialmangel

Etter krigen var det 22 000 krigsødelagte hjem i Norge. Med en befolkningsvekst på 125 000 i krigsårene manglet vi 80-90 000 boliger i 1945.

  • I sør: Folk var fortvilte over trangboddhet og demonstrerte i gatene.
  • I nord: Elendige boligforhold skapte problemer langt ut på 1950-tallet. Dette krevde en tålmodig befolkning.

Ønske om hjemreise

Tilbakeflyttingen til Nord-Troms og Finnmark er blitt betegnet som den største ulydighetsaksjonen i norsk historie, men pågående forskning finner at det er grunn til å nyansere denne påstanden. I ulike arkiver finnes det nemlig en rekke søknader fra tvangsevakuerte som har søkt om hjemreise. Det var de pliktig til å gjøre, og noen fikk tillatelse og andre fikk avslag. Mer om tilbakeflyttingen kan du snart lese i en doktorgradsavhandling som er skrevet for Gjenreisningsmuseet og vil bli publisert i løpet av 2022.

  • Brakkevegg i utstillingen, bilder av telt, brakker og gammer

Livet i brakketida

De første provisorier var nødløsninger som vitnet om folks oppfinnsomhet. Gamle bygningstradisjoner var ikke glemt. Helt fram til krigen kunne man se hvelvede båter som bygningselement i naust. Gammen hadde vært brukt som bolig helt fram til 1930-tallet.

“Alt va så mye mere tungvint. Dagan gikk til å få tak i rasjoneringskort, stå i kø, sy og vende på alle mulige stoffresta. Klæsvasken va et kapittel for sæ sjøl. Det va godt vi bodde ved elva - det gikk greit om sommern. Men om vinteren sto vi å skylte me blåfrosne fingra.”

Uttalt om livet i brakketida

Møte med byråkratiet

Den massive tilbakeflyttingen reduserte de opprinnelige planene. Likevel beholdt myndighetene ideen om en sentralisert administrasjon. I Oslo ble det oppnevnt en statsråd for gjenreisningssaker. I Harstad ble Finnmarkskontoret sentralmyndighetenes forlengede arm i nord. Det var langt fra Harstad til Øst-Finnmark. I Tromsø ble det opprettet en forsyningsavdeling. Nord-Troms og Finnmark ble delt inn i syv gjenreisningsdistrikter med egne distriktskontorer. Dette byråkratiet sto i skarp kontrast til førkrigstidas kommuneadministrasjon som i all hovedsak hadde bestått av kommunekasserer og ordfører. Befolkningen ble møtt av et byråkrati de ikke kjente.

Det var stor mangel på bygningsmaterialer, og myndighetene la strenge føringer på arbeidet. Befolkningen kom med krass kritikk - særlig rettet mot Finnmarkskontoret i Harstad som skulle være et nødorgan i påvente av at administrasjonen i Finnmark ble gjenoppbygd. Klagene gikk ut på at saksbehandlingen tok for lang tid og at det ikke ble lyttet til folks behov. Finnmarkskontoret ble nedbygd og administrasjonen ble tilbakeført til fylkene og kommunene i 1948, og for noen ga dette bedre muligheter for å påvirke prosessen med gjenreisning av egen bolig.

  • Arkitekturtegninger og redkaper på en pult

Distriktsarkitektene

Distriktsarkitektene måtte arbeide i trange og provisoriske lokaler. Det var ikke uvanlig at de sov i samme rom. De fleste av dem var unge, nyutdannete og kom ofte langveisfra for å delta i gjenreisnings-arbeidet.

Et nasjonalt løft

Arbeiderpartiregjeringen ønsket å innlemme den nordlige landsdelen i et nasjonalt, kulturelt og økonomisk fellesskap. Folk skulle få det bedre økonomisk og alle skulle sikres like

rettigheter. Ideen om likhet for alle og en forsterket nasjonalfølelse ble parret med en ny tro på planstyring. Gjenreisningen førte til større sysselsetting, økende pengehusholdning og sentralisering av bosetningen. Endringene grep inn i hverdagen til folk på en slik måte at gamle strukturer ble borte og etniske skillelinjer ble utydelige. Betydelig endring i materiell kultur og tettere tilknytning til nasjonen rev ned troen på egen bakgrunn.

Framtidsrettet industri og ny teknologi skulle sikre landet større valutainntekter. Andelen arbeidstakere i industrien økte, mens sysselsettingen i primærnæringene gikk kraftig tilbake. Utviklingen av primærnæringene viser tydelig overgangen til det moderne industrisamfunnet. I dag antar en at moderniseringen ville gått langsommere dersom Finnmark og Nord-Troms ikke var blitt brent og bombet.

Likhetsideologi

I gjenreisningstiden grep staten inn i folks hverdag på en ny måte. Arbeiderpartiregjeringen la føringer på bosetningsmønsteret og kulturen gjennom satsing på kommunikasjon og industri. Utbygging av helsestell og nye utdanningsinstitusjoner virket i samme retning. Budskapet fra Arbeiderpartiet rettet seg mot alt fra hygiene, edruskap og utforming av hjemmene.

  • Utsnitt av stue i et gjenreisningshus, lampe, sofa, sofabord, radio

1950-talls hjemmet - et forsøk på å forbedre folks smak

Den norske kultureliten i allianse med arkitekter og brukskunstnere ønsket å gjenreise dannelsesidealet. I hele landet holdt Statens Husbonadsnemnd utstillinger. Samtidig var ukebladene ivrige formidlere av “den gode smak”. Utstillinger og bilder av hjemmeinnredninger skulle gi et stilfullt og renslig inntrykk. Idealet var store, lyse flater, trehvite møbler, ingen pyntegjenstander eller tunge møbler som samlet støv.

“.... Vi syntes vi hadde det eventyrlig vet du, men det var trange ganger, bratte trapper og små rom...”

Om det norske kysthjemmet

Staten som oppdrager

For å fremme god helse regnet hygienikerne med tre overordnede faktorer:

Kosthold, arbeidsforhold, bolig. På 1950-tallet turnerte helse/dukketeater rundt i hele Norge med budskap om bedre kosthold og tannhelse.

Samisk hjem fra innlandet

På innlandet ble ikke brenningen utført like systematisk som langs kysten. Derfor ble en del materialer bevart som i dette samiske hjemmet.

Tap av skolegang

Mange skolebygninger ble stengt for vanlig undervisning med den finsk-russiske vinterkrigen i 1939, og fra juli 1940 ble de benyttet av tyske tropper. Høsten 1944 ble de fleste skolene brent, og det tok lang tid før undervisningen kom i gang igjen etter krigen. Enkelte mistet 6-7 år av grunnskolen som følge av krigshandlingene. Elever med samisk og kvensk morsmål hadde store problemer med å følge med i den norske undervisningen. Tapet av skolegang ble mest merkbart for dem.

Med krig følger gjenreisning

Gjennom historien har store kulturhistoriske verdier gått tapt i krig. Noen steder har myndighetene satset bevisst på å videreføre tradisjonell arkitektur og gamle bomiljøer. Andre steder har man benyttet anledningen til å modernisere og skape nye omgivelser mer i takt med tidsånden.

Billedutstillingen i tårnet er en rik dokumentasjon over gjenreisnings-arkitekturen etter krigen i Finnmark, samt før-krigsbebyggelsen. Gjenreisningsarkitekturen representerer likhetstankegangen og hadde som mål å usynliggjøre etniske og sosiale forskjeller.

Bryter gjenreisningsarkitekturen med gamle byggetradisjoner eller kan vi finne fellestrekk med førkrigsarkitekturen? Enkelte forskere mener at håndverkerne og befolkningen selv videreførte gamle byggetradisjoner ved å sette sitt preg på detaljeringen av husene. Andre fremhever at gjenreisningshuset representerer noe helt nytt, og at gjenreisningsarkitekturen er den mest ensartede som noen gang har vært bygd her i landet.

  • Gjenreisningshus sett fra tårnet i utstillingen

Er 50 år gamle hus verdt å verne?

Arkitekturen fra gjenreisningstiden preger Finnmark og Nord-Troms. Den er også den eldste arkitekturen i største delen av regionen. Vil vi ta vare på arkitekturens særpreg fordi den er eldst? Tilhører gjenreisningsbebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms vårt landskap, vår barndom og våre minner? I dag står gjenreisningsarkitekturen i fare for å forsvinne. Vil vi det? Gjenreisningshusene ble bygget fra krigens slutt til ca 1960. Husene trenger forbedringer etter 60 år. Det er delte meninger om hvordan dette kan gjøres. Hvorfor har ikke gjenreisnings-bebyggelsen blitt bedre ivaretatt?

Museum24:Portal - 2024.03.00
Grunnstilsett-versjon: 1