Kvenene

Kvenfolkets dag markeres 16. mars. Vi skal i denne artikkelen gå nærmere innpå hvem kvenene er, det kvenske språket, og kvensk historie. Kvenene har i dag status som en nasjonal minoritet, de har sitt eget flagg, kvenflagget og de har sine kulturelle og språklige institusjoner som eksempelvis Kväänin institutti – Kvensk institutt i Børselv, og Haltiin kväänisentteri–Halti kvenkultursenter i Nordreisa.

Tidsskriftet Ottar hadde i sitt første nummer i 2008 kvenene som tema. Her skriver Einar Niemi at: «Til tross for at kvenene hadde utgjort en folkegruppe i Norge i mange generasjoner, stilles det stadig spørsmål om hvem de er» (Niemi, 2008, s. 3.) Niemi er også inne på dette med etnisitet. I det offentlige ordskiftet er det ofte en tendens til at man henger seg opp i etnisitet, og at det som i utgangspunktet kunne blitt en fruktbar debatt, dessverre drukner i støy om etnisk opphav. Om etnisitet skriver Niemi videre:

«Tidligere oppfatninger la mest vekt på folkegrupper som bestandige størrelser, på trekk som ble oppfattet som opprinnelige og med dype historiske røtter. I nyere forskning har det dynamiske blitt sterkere vektlagt, altså endringer og variasjoner. Likeså har det blitt lagt vekt på det relasjonelle, at særdrag og identitet til en folkegruppe formes under kontakt og samhandling med andre grupper. På denne måten framstår etniske grupper i vel så stor grad som noe som er skapt og som er under endring – og ikke som noe som er født en gang og som siden er «frosset fast». Etnisitet blir på denne måten noe man faktisk kan tilegne seg, både gjennom sosialisering og gjennom egne valg». (Niemi, 2008, s. 3.)

Vi skal nå gå over til å se på det eldste vi vet om kvenene. Kildemateriale om kvenene fra virkelig gamle dager er det sparsomt med, men det finnes noe.

Kvenland er sannsynligvis en norrøn betegnelse som dukker opp allerede i Ottars beretning ca. år 890. Denne beretningen ble gitt muntlig fra den norske høvdingen Ottar fra Hålogaland til den engelske kongen Alfred den store, og den ble siden skrevet ned. Man finner beretningen referert i gammelengelske manuskripter, som er fra 900- og 1000-tallet.

Andre tidlige kilder som nevner Kvenland er Egilssoga. Her finner vi en interessant historie om onkelen til Egil Skallagrimsson, en mann ved navn Torolv Kveldulvsson, som på en ferd til Finnmark ble alliert med kong Faravid av Kvenland mot karelerne.

«Torolv for denne vinteren og til Finnmarka, og hadde med seg nære hundre mann. Han for fram som førre vinteren, hadde kjøpstemne med finnane og for vidt omkring i Finnmarka. Han drog langt austpå, og da ferda hans spurdest der, kom det kvener til han og sa at dei var sende til han av kong Faravid av Kvenland». (Egilssoga 1978 s. 46)

Torolv og Faravid kom i kamp med karelerne som de slo. Fra et kildekritisk ståsted bør det nevnes at forskerne ikke vet sikkert om Torolv og kong Faravid er historiske personer, eller om vi snakker om litterære figurer. Når det gjelder Torolv skal han ha vært lendmann (høyættet mann med myndighet over et distrikt) under Harald Hårfagre.  Uansett så er det en spennende og interessant historie, der vi også får en fortelling om geografien i Finnmark. Den som skreiv Egilssoga har fått med seg at Finnmark lå over Hålogaland, og at dette var et stort område som lå utenfor vikingenes Norge på denne tiden.

En utfordring når vi snakker om kvener er at vi vet ikke hva denne folkegruppa kalte seg selv. Eldre forskning hadde også en tendens til å bruke begrepet kven om de menneskene som bodde i området rundt Bottenvika (Kvenland). Kven ble ofte brukt i en nedsettende betydning. I dag ser midlertid mange kvener positivt på dette begrepet.

Når vi forlater middelalderen og kommer over i den historiske perioden tidlig nytid (1537-1814), ser vi at kvenene blant annet er omtalt av Olaus Magnus i hans bok om de nordiske folkene (1560). Han beskriver kvenenes handelsferder til Norge. I tillegg finner vi kvenene omtalt i enkelte skattemanntall på 1500-tallet.

Når vi kommer til 1700-tallet, som også tilhører tidlig nytid–perioden dukker det opp mer om kvenene. I boka Den finske fare står det at: «Allerede i middelalderen, da de finske og svenske nordområder begynte å bli kolonisert av finske bønder, kom de første kvener over til Nord-Norge» (Eriksen og Niemi 1981 s. 30).  Likevel er det en god stund senere vi kan snakke om innvandring i større skala av kvener til Nord-Norge. Under den store nordiske krig (1700-1721) da det også var uår på landsbygda, var det en større migrasjon av kvener. Eriksen og Niemi konkluderer likevel med at det sannsynligvis først og fremst var det økte folketallet og hungeren etter jord som førte til et press i utvandringsområdene. Dette kan sies å være den første fasen i den kvenske bosetningshistorien.

Når vi forlater tidlig nytid perioden kommer vi over i den historiske perioden moderne tid. Dette var ei tid da den kvenske innvandringen til Finnmark skjøt fart fra 1830- tallet. Allerede i 1826 ble det etablert et kopperverk i Kåfjord i Alta, noe som førte til at mange kvener flyttet dit. Ellers var det gode fisket rundt 1840 i Varangerfjorden sannsynligvis utslagsgivende for at vi fikk mange kvener til Øst-Finnmark.

Ved å se på folketellinga i 1845 og 1875 ser vi at den viser en sterk økning av den kvenske befolkningen til Finnmark. I 1845 var det registrert 1700 kvener i Finnmark, mens i 1875 var det økt til 5800. Dette viser at på bare 30 år så økte den kvenske befolkningen i Finnmark med 241%. Av Finnmarks befolkning utgjorde kvenene i 1875 25%, mens i enkelte lokalsamfunn som i Vadsø utgjorde de hele 60%. Folketellinga sier oss en del, men vi må være klar over at den ikke sier alt. Det er heftet usikkerhet om hvor pålitelig de er. Fornorskningspolitikken gjorde at det kunne føre til at både kvener og samer valgte å registrere seg som norskspråklige i tellingene på grunn av et press om identitetsskifte.

Fra 1870-tallet ble fornorskinga mot samer og den kvenske/norskfinske befolkninga trappet opp. Blant annet ble det argumentert med at dette var på grunn av rikets sikkerhet. «Delvis ble det fryktet for at den nasjonale bevegelsen i Finland skulle resultere i finske krav i Norge, delvis fryktet norske myndigheter at Russland bevisst ville utnytte den finske befolkning i Norge som legitimering for krav» (Eriksen & Niemi 1981 s. 36).

Fornorskningspolitikken skulle få store konsekvenser for samer og kvener/norskfinner når det gjaldt å snakke og skrive på eget morsmål. I 1898 fikk vi den såkalte Wexelsenplakaten, en instruks fra kirkeminister Andreas Wexelsen. Denne instruksen førte til en innskjerping i bruk av samisk og kvensk/finsk i skolen. Fra 1901 ble det opprettet egne internatskoler i Finnmark i der samiske eller kvensk/norskfinske barn måtte bo, og dermed ble det vanskeligere for mange av dem å snakke sitt eget språk.

Etter fornorskningstida, da myndighetene myknet opp og etter hvert avsluttet denne politikken, ble det igjen mulighet til å bruke sitt morsmål på skolen for både samer og kvener, men da var det allerede skjedd mye skade, og spesielt det kvenske var nesten forsvunnet. Men noen ildsjeler jobbet mye og fortsatte sin kamp for å sette fokus på det kvenske, både språket og kulturen.

Den 4. desember 1987 møttes 23 personer som anså seg selv for kvener i Alta. «Samlingen var ikke tilfeldig. Den skjedde på et tidspunkt da minoritets- og urfolksspørsmål sto høyt oppe på den politiske sakslista både i Norge og ellers i verden» (Sundelin, 2008 s. 12). Ut fra dette møtet ble Norske Kveners Forbund- Ruijan Kveeniliitto stiftet. Dette er den største av interesseorganisasjonene. De jobber for å styrke stillingen for det kvenske språket i Norge, inkludert et kvensk medietilbud.

Norsk-finsk forbund derimot er negativ til kvenbetegnelsen. De mener ordet er stigmatiserende, og vil heller kalle seg for norskfinner. Vi har også Kvensk-Finsk Riksforbund som ble stiftet i 1999, og de er positive til begrepet kven, og de jobber for at også kvenene skal få status som urfolk med de rettigheter det vil medføre. Men dette forbundet ønsker ikke et standardisert kvensk språk, men vil heller bruke det finske skriftspråket med kvenske dialekter som muntlig tale.

Som vi ser, er det altså til dels store motsetninger innen de ulike miljøene av kvener og norsk/finner.  Uansett har kvenene (norskfinner) sammen med jøder, romani (tatere), rom (sigøynere) og skogfinner hatt status som nasjonale minoriteter siden 1998.

For de som jobber for det kvenske var dette en svært viktig milepæl. En annen viktig milepæl var at kvensk i 2005 fikk status som minoritetsspråk. Det kvenske flagget med ble i 2009 tatt i bruk som et felles kvensk flagg, og det har gradvis blitt anerkjent som et felles flagg for kvenene.

Vi skal avslutte denne artikkelen med å se litt på den lange kampen om standardiseringa av det kvenske skriftspråket. I utgangspunktet hadde vi ikke noe kvensk skriftspråk. Så begynte Alf Nilsen-Børsskog å skrive romaner der han brukte sitt eget muntlige kvenske språk som et skriftspråk.

For den finske språkforskeren Eira Söderholm ble Nilsen-Børskogs sine romaner viktig for å kunne meisle ut et standardisert kvensk skriftspråk. Söderholm fant i Nilsen-Børsskog sine tekster mye hun kunne bruke for å lage en standardisering av skriftspråket. Dette er et svært møysommelig arbeid, men i 2014 kom endelig boka om kvensk grammatikk ut. Den heter Kainun kielen grammatikk på kvensk, og i 2017 kom den ut på norsk med tittelen Kvensk grammatikk. Det at man klarte å lage og bli enig om en normering og standardisering av det kvenske skriftspråket er helt avgjørende for at man kan bruke og lære bort språket også til andre.

Verken etnisitet eller kultur og språk er statiske; de utvikler seg, og det samme gjelder for det kvenske. Ting som majoriteten tar for gitt i Norge, som det norske språket, er det ikke alltid så lett for minoritetene å ta for gitt. Kvenene har etter en lang kamp for annerkjennelse nå fått mye på plass; det skriftlige språket, flagget, og de kulturelle og språklige institusjonene. Men alt dette er skjørt, og hvis kvensk også i fremtida skal overleve rent språklig og kulturelt, er det viktig at nye generasjoner fører arven videre med å være opptatt av kvensk kultur, levemåte og språk.

• Eriksen, Knut E. & Niemi, Einar (1981). Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord. 1860- 1940. Universitetsforlaget.
• Heggstad, Leiv (2008). Egilssoga. Samlaget.
• Niemi, Einar (2008). Hvem er kvenene?  Ottar nr. 1, 2008 - Kvenene i går og i dag.
• Sundelin, Egil W. (2008) Norske kveners forbund/Ruijan Kveeniliitto. Fra ide til virkelighet. Ottar nr. 1, 2008 - Kvenene i går og i dag.