A/S Sydvaranger som gjenreiser i Bjørnevatn og Kirkenes

Hva var A/S Sydvaranger?

A/S Sydvaranger som i dag heter Sydvaranger AS er et norsk gruveselskap, som jobber med å utnytte forekomster av jernmalm (magnetitt).  Selskapet ble stiftet den 12.januar 1906 med tysk og norsk kapital.

I dag er det ingen drift, men selskapet håper å starte opp igjen. Vi skal imidlertid her ta for oss A/S Sydvarangers rolle under den perioden vi kaller gjenreisningsperioden. Det vil si spesielt årene mellom 1945-1960. I 1952 startet selskapet opp igjen med driften.

Sydvaranger var hjørnesteinsbedriften i Kirkenes, og de var i sin tid også Norges største gruveselskap.

Høsten 1944

Da tyskerne trakk seg tilbake høsten 1944 ble de anleggene som var igjen tilhørende A/ S Sydvaranger utsatt for systematisk brenning og ødelegging av okkupasjonsmaktens militæravdelinger. De tyske avdelingene sine ødeleggelser, hadde til hensikt å hindre at noe av infrastrukturen falt i hendene til de framrykkende sovjetiske styrkene (Kvammen 1999 s. 22). Mye av selskapets infrastruktur hadde allerede etter fire års krigshandlinger blitt ødelagt grunnet de over trehundre og femti luftangrepene fra russiske og vestlige flystyrker. Disse angrepene hadde gått hardt ut over bergverkets produksjonsanlegg.

Hvordan bidro A/S Sydvaranger til gjenreisningen i Kirkenes og Bjørnevatn?

Kommunestyremøtet 30.november 1944

Under dette møtet, som var det første kommunestyremøtet etter krigen i Sør-Varanger, ble kravet om at A/S Sydvaranger måtte gjenoppta driften reist. Den lokale Sydvaranger ledelsen hadde allerede før kommunestyremøtet blitt enig seg imellom om at hjørnesteinsbedriften måtte gjenreises. Mange av representantene som var valgt inn i kommunestyret før krigen, var forhindret i å møte, på grunn av at de var tvangsevakuert, eller befant seg et annet sted i kommunen. Dette gjorde at bare ordfører Sverre Dølvik og varaordfører Sigurd Husand, kunne delta som folkevalgte representanter. Under samlingen deltok også overingeniør Karl Seines fra A/S Sydvaranger, samt arbeidskontorets bestyrer Th. Sylten. (Kvammen 1999 s. 24).

På dagsorden stod flere saker, som hadde det til felles, at de omhandlet spørsmålet om A/S Sydvarangers framtid. Det var blant annet krav om at selskapet måtte gjenoppta sine tidligere arbeider i størst mulig grad, og dessuten at overflødige arbeidere fra gruvedriften nå skulle utføre annet arbeide. Dette var nødvendig i forbindelse med gjenreisningen.  Det er interessant å se hvor tidlig den lokale ledelsen ved A/S Sydvaranger faktisk var ute, med tanke på at selskapet ville komme i gang igjen. Freden i Kirkenes hadde kun vært i noen uker da disse spørsmålene om A/S Sydvaranger ble tatt opp, men det viser hvor viktig man anså det å få anlegget opp å gå igjen.

 

Gjenreisningen av sivilsamfunnet

Under gjenreisningsperioden ble det klart at en av de største utfordringene A/S Sydvaranger stod ovenfor i den første perioden etter krigen, var det å skaffe tak over hodet til sine ansatte. For at man skulle klare å fortsette med gjenreisningsarbeidet var man helt avhengig av at folk hadde et sted å bo. Før krigen hadde selskapet oppført 560 leiligheter. Disse var fordelt på tettstedene Kirkenes og Bjørnevatn. Ved krigens slutt var det bare 60 boliger igjen tilhørende selskapet, og de var alle mer eller mindre skadet (Kvammen 1999 s. 37).

Det var dermed et enormt arbeid som de stod ovenfor. Den akutte mangelen på boliger førte til at arbeidet med husbyggingen startet allerede i 1946. Dette var faktisk to år før den endelige avgjørelsen om at selskapet skulle gjenoppbygges, var tatt. I 1947 arbeidet man videre med å skaffe husrom, og fram mot 1948 da Stortinget gjorde sitt endelige vedtak om gjenoppbygging av selskapet.

Ved utgangen av 1947 hadde A/S Sydvaranger oppført 77 leiligheter til sine ansatte i Kirkenes og Bjørnevatn. Året etter fortsatte boligbyggingen, slik at man i Kirkenes fikk 40 leiligheter fordelt på 6 rekkehus, og dessuten bygde man 5 boliger med til sammen 17 leiligheter i Bjørnevatn (Kvammen 1999 s. 37).

Gjenreisningen av selskapets boligmasse fortsatte fram til utgangen av 1954, da var den samlede boligmassen kommet opp i det tilsvarende arealet slik det var før krigen.

 A/S Sydvaranger konsentrerte seg om bygging av boliger til sine egne ansatte, men de bidro også med støttelån til ansatte som ville bygge i privat regi. Dessuten støttet selskapet det lokale næringslivet gjennom lån til oppføring av forretningsbygg (Kvammen 1999 s. 37).

Vi skal se nærmere på en del eksempler på hva selskapet gjorde til glede for befolkingen i Sør-Varanger, men også til prosjekter som foregikk utenfor Sør-Varanger.

A/S Sydvaranger støttet blant annet byggingen av kulturhuset Malmklang. Kirkenes Ungdomslag startet i 1951 byggingen av Malmklang til en pris på 700 000 kr. A/S Sydvaranger stilte i den forbindelse til disposisjon et byggelån på 250 000 kr. (Avisen Tromsø, onsdag 12.september 1951).

I anledning A/S Sydvarangers 50 års jubileum i 1956 slo selskapet virkelig på stortromma. De bidro med mye penger til diverse prosjekter. Det ble besluttet av selskapet å bygge et gymnastikkbygg med svømmehall i Kirkenes til glede for befolkningen. Dette hadde en kostnad på omkring 3 millioner kroner. (Sør-Varanger Avis, lørdag 25.august 1956).

Samme år i 1956 ble Kirkenes sitt nye turisthotell ferdig bygd. Dette var et bygg til 3 millioner kroner. Opprinnelig var ikke A/S Sydvaranger med på dette prosjektet, men da det ble klart at det tidligere hotellselskapet hadde vanskeligheter med å få reist bygget, endte det med at A/S Sydvaranger overtok byggingen og innløste alle aksjonærene i hotellselskapet

De bidro også med 100 000 kroner til orgel i den nye kirken som skulle reises i Kirkenes. samt tre nye kirkeklokker og begge tårnurene. Den største kirkeklokken veide ellers 1200 kg og bærer inskripsjonen: «Fra Malmbyens gjenreiste kirke jeg hever igjen min røst. Kaller til arbeid og virke, og bringer den fullgode trøst». Kirkenes kirke sto ferdig i 1959.

A/S Sydvaranger ga i jubileumsåret 1956 ikke bare penger til Kirkenessamfunnet, men de ga også 250 000 kr til utbygning av bergavdelingen ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) samt at de ga 100 000 kroner til Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskingsråd, studentbyen på Berg i Trondheim fikk 25000 kr og de brukte 25000 kr til et laboratoriebygg ved NTH.

A/S Sydvaranger ga også i 1956 10 000 kroner til Nord-Norges Vanførehjem på Tromsøya (Finnmarken, tirsdag 8.mai 1956).

Et annet eksempel er at de støttet Mannssangforeningene i Kirkenes og Bjørnevatn slik at de kunne dra på turne til Finland. Dette var en gave på 8000 kroner som løste alle problemer for representasjonskoret. (Sør-Varanger Avis, onsdag 06.juni 1956).

I jubileumsåret 1956 ga også A/S Sydvaranger en gave på 25000 kroner til Norsk selskap for Skibbrudnes Redning. (Sør-Varanger Avis, lørdag 22.desember 1956).

 A/S Sydvaranger ga også 10 000 kr til Nord-Norges Åndssvakehjem. (Vest-Finnmark Arbeiderblad, onsdag 16.mai 1956).

Videre støttet de det nye Kirkenes sykehus med 10 000 kr til kunstnerisk utsmykning. (Finnmark Tidende, onsdag 19.september 1956).

A/S Sydvaranger var også med på asfalteringsprogram i Sør-Varanger over flere år, og i den forbindelse sto de for mye asfaltering til glede for både sivilbefolkningen og næringslivet. Gode veier er nemlig en viktig del av infrastrukturen i et moderne samfunn.

A/S Sydvaranger støttet også lekeplasser og idrettsbaner for barna. Et eksempel er barna ved Solheimslia der det ble opparbeidet en større lekeplass og idrettsanlegg for barna som bodde der. (Sør-Varanger Avis, lørdag 25.august 1957).

 

I 1958 bidro A/S Sydvaranger med 3000 kr til arkeologiske utgravinger ved Vardøhus festning.

I 1959 åpnet Kirknes yrkesskole, og A/ S Sydvaranger støttet dette prosjektet med 500 000 kroner.

Slik kunne man fortsette med å ramse opp eksempler, men poenget er forhåpentligvis klart for leseren, og det er at selskapet bidro med mye på diverse områder av sivilsamfunnet.

 

Hva betydde det at A/S Sydvaranger ble gjenreist etter krigen for Sør-Varanger samfunnet, og hvorfor ble bedriften gjenreist?

Som vi har sett så ble det bygd mange leiligheter til gunst for arbeiderne ved anlegget. Videre var det viktig at A/S Sydvaranger støttet det lokale næringslivet med lån. Dette er ikke vanlig i dagens samfunn, slik at Sydvaranger var mer enn bare en bedrift; de var hjørnesteinsbedriften som også kunne operere som bank. Sør-Varanger kommune brukte f.eks. A/S Sydvaranger som en bank til gunstige lån fra selskapet til kommunen ved flere anledninger. A/S Sydvaranger fungerte dermed ikke bare som en ren arbeidsgiver, men også som en samfunnsutvikler i Sør-Varanger.

Staten anså det som viktig av sosiale grunner å starte opp igjen A/S Sydvaranger fordi det var svært mange som direkte eller indirekte livnærte seg av virksomheten.

Det skal heller ikke unnslås at gjenreisningen av A/S Sydvaranger også hadde en sikkerhetspolitisk dimensjon. Rapporten fra Lundkommisjonen skildrer situasjonen i Sør-Varanger etter krigen slik:

 «Kommunen ble i den kalde krigen et særlig sensitivt område sikkerhetsmessig og politisk: Her møttes NATO og Sovjetunionen ved en felles grense. På sovjetisk side fantes store militæranlegg både for fly, marine og bakkestyrker. På den andre siden av grensen lå den viktige bedriften A/S Sydvaranger. I fagforeningen i Kirkenes, Nordens Klippe hadde kommunistene dominerende innflytelse i store deler av tiårene etter krigen, mens Arbeiderpartiet dominerte den noe mindre foreningen ved gruvene i Bjørnevatn». (Kvammen 1999 s. 105).

 

 

Mye tyder dermed på at også de sikkerhetspolitiske argumentene i tillegg til det sosiale argumentet talte til fordel for å få A/S Sydvaranger opp å gå igjen etter den andre verdenskrig. Arbeiderpartiet flyttet LOs distriskontor fra Hammerfest til Kirkenes på begynnelsen av femtitallet. Denne flyttingen blir i Lundrapporten beskrevet som en reaksjon på kommunistenes sterke fotfeste i kommunen, samt i Nordens Klippe som var den sterkeste fagforeningen ved A/S Sydvaranger.

Kommunistene ved Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble faktisk også det største partiet i Sør-Varanger høsten 1945. Dermed kan man argumentere for at Arbeiderpartiet gjennom slike tiltak arbeidet for å sikre mest mulig kontroll over A/S Sydvaranger, og at de dermed så på selskapet som en viktig brikke i arbeidet med å hindre NKP i å få fotfeste i kommunen. (Kvammen 1999 s. 109).

Avslutning

Da produksjonen gjenopptok i 1952 etter investeringer på 176,5 millioner kroner, stod A/S Sydvaranger fram som mer enn en gruve. Selskapet var en del av grunnmuren i gjenreisningen av Sør-Varanger – økonomisk, sosialt og politisk. De fortsatte å spille en sentral rolle i Sør-Varanger i flere tiår, men akkurat det er en annen historie.

 

Kilder:

Avisen Tromsø, onsdag 12.september 1951. Avlest via NB den 24.03.2025

Finnmarken, tirsdag 8.mai 1956. Avlest via NB den 07.04.2025

Finnmark Tidende, onsdag 19.september 1956. Avlest via NB den 01.04.2025

Kvammen, Odd Harald. 1999. Gjenreisningen av A/S Sydvaranger 1945-1952. En studie av ytre betingelser og forhold. Hovedfagsoppgave i historie. Historisk institutt NTNU

Sør-Varanger Avis, onsdag 06.juni 1956. Avlest via NB den 25.03.2025

Sør-Varanger Avis, lørdag 25.august 1956). Avlest via NB den 01.04.2025

Sør-Varanger Avis, lørdag 22.desember 1956). Avlest via NB den 01.04.2025

Sør-Varanger Avis, lørdag 25.august 1957. Avlest via NB den 01.04.2025

Vest-Finnmark Arbeiderblad, onsdag 16.mai 1956. Avlest via NB den 01.04.2025

 

Skrevet av Øystein Andreas Dahl

Formidlingskonsulent

Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms