Arbeiderbevegelsen og 1. mai

Siden 1890 har 1. mai, arbeidernes internasjonale kampdag, blitt markert – også i Norge. Den industrielle revolusjonen førte til at store grupper mennesker for første gang ble lønnsarbeidere. Arbeiderbevegelsens historie strekker seg tilbake til 1800-tallet, med røtter blant annet i England, Tyskland, USA og Frankrike, før den fikk fotfeste Norge. Arbeiderbevegelsen kan sees på som et resultat av mange harde kamper mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som har formet arbeidslivet slik vi kjenner det i dag. 

I denne teksten vil vi i hovedsak ta for oss denne kampdagen i Norge, og se på hvordan arbeiderbevegelsen vokste fram som en maktfaktor. For å legge grunnlaget for dette vil vi først belyse noen av de viktigste kampsakene for arbeiderbevegelsen gjennom historien internasjonalt. Først vil vi kort redegjøre for bakgrunnen for den internasjonale arbeiderbevegelsen.

I løpet av den industrielle revolusjonen gikk stadig flere mennesker fra selvstendig arbeid og jordbruk til den lønnsarbeidende arbeidsstyrken. Fabrikker erstattet håndverk, og behovet for mange arbeidere samlet på ett sted økte. Samtidig var produksjonen organisert etter en kapitalistisk økonomisk modell, der målet var effektivitet og profitt. Dette gjorde arbeidskraft til en sentral del av produksjonen. Disse endringene i arbeidsliv og produksjon førte til nye utfordringer for arbeidere, særlig knyttet til arbeidstid og arbeidsforhold. Krav om reguleringer og forbedringer vokste fram i flere land, og kom tydelig til uttrykk i arbeiderprotester på slutten av 1800‑tallet. 

Idégrunnlaget for arbeiderbevegelsen kan sies å komme fra Tyskland, nærmere bestemt de tyske teoretikerne Karl Marx og Friedrich Engels. Allerede i 1848 ga de ut den lille, men etter hvert så berømte, boken Det kommunistiske manifest. Senere skulle de elaborere sine ideer i Kapitalen som kom ut i 1867. Marx og Engels la stor vekt på klassespørsmålet. Dette må forstås i lys av de store sosiale og økonomiske forskjellene som preget samfunnet på denne tiden, særlig mellom fattig og rik.  

Arbeiderbevegelsen var et resultat av at man gikk sammen for å forbedre arbeidernes levestandard og ivareta deres interesser. Disse interessene var ofte ikke sammenfallende med arbeidsgivernes interesser. Arbeiderne fikk en følelse av et fellesskap, og en «klassesolidaritet» utviklet seg. Denne organiseringen tok ulike former i forskjellige land, men felles var etableringen av fagforeninger som kunne representere arbeidernes interesser overfor arbeidsgivere og myndigheter. 

De første omfattende arbeiderdemonstrasjonene knyttet til åtte timers arbeidsdag startet likevel i USA. Den 1.mai 1886 streiket 20 000 amerikanske arbeidere for å få innført åtte timers arbeidsdag og bedre arbeidsbetingelser. I forbindelse med dette kravet ble det arrangert demonstrasjoner av fagforeninger i Chicago. To streikende arbeidere ble drept i trefninger med politiet. I dagene som fulgte ble både flere streikende og politifolk drept, og fagforeningsaktivister ble fengslet. På tross av dette, ble likevel kimen til bedre rettigheter for arbeidere sådd, og tre år senere samlet arbeidere fra flere land seg i Paris, nettopp 1.mai. 

I Paris i 1889, på en internasjonal arbeiderkongress, ble det for første gang enighet om at arbeidere i ulike land skulle markere de samme kravene på samme dag, altså 1.mai. Kongressen vedtok at denne dagen skulle være en felles dag for arbeidere i hele verden. At arbeidere i flere land begynte å samle seg på en felles dag var noe historisk nytt, og det var ikke gitt at det skulle fortsette. Fra og med 1890 har det vært årlige markeringer i Norge, kun avbrutt eller forhindret i perioder forbundet med krig og okkupasjon. 1. mai er i dag både en internasjonal festdag, en kampdag, og et symbol på arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens styrke og enhet. 

I Norge ble Arbeidernes faglige Landsorganisasjon stiftet i 1899 i Oslo. Dette var forløperen for dagens Landsorganisasjonen i Norge (LO). Navneendringen kom i 1957.  

«I bevegelsen selv ble organiseringen av arbeidere i fagforeninger, i fagforbund og til slutt i en faglig landorganisasjon betraktet som en naturlig og nødvendig- ja, nærmest lovmessig- prosess drevet fram av den kapitalistiske utbyttingen som nådde sitt klimaks i den moderne storindustrien» (Olstad, 2009, s. 18).  

I Norge ble det i 1915 innført normal arbeidstid på 54 timer i uka, i 1919 ble dette ytterligere redusert til 48 timer i uka. I 1958 ble arbeidstiden i tariffrevisjonen redusert ned til 45 timer i uka, dette til tross for at mange bedrifter på dette tidspunktet allerede hadde redusert sin arbeidstid. Senere fikk vi ytterligere reduksjon av arbeidstiden med 42,5 timers uke i 1968, og 40 timers uke i 1970. I dag regner vi 37,5 timer i uka som en normal fulltidsstilling. 

I tillegg til arbeidstid har også kampen for andre rettigheter, som retten til ferie og fritid, vært lang. Dette er rettigheter mange av oss tar for gitt. I dag har de fleste av oss fem ukers ferie, men går vi tilbake før 1890-årene, var det knapt noen arbeidere som hadde ferie. Typografene var tidlig ute, og mange i den bransjen fikk etter hvert åtte dagers betalt ferie. I ettertid kan betydningen av dette være lett å undervurdere, men på 1890‑tallet var det en milepæl. 

I 1918 fikk offentlige tjenestemenn (i dag bruker vi begrepet tjenesteperson) en lovfestet rett til ferie i 14 dager. For å forstå historien må vi ta hensyn til de kreftene som virker i samfunnet. Forholdet mellom arbeid og kapital har ikke utviklet seg linjært, men vært preget av både framgang og tilbakeslag, sett fra arbeiderbevegelsens side. Ved en voldgiftsdom i 1916 fikk arbeiderne i verksindustrien og utvalgte andre bransjer fire dagers ferie med full lønn. I 1919 ble det enighet om en ukes betalt ferie, og i 1920 økte dette til to ukers betalt ferie. Deretter kom tilbakeslaget for arbeiderne.  

En kraftig konjunkturnedgang og økt arbeidsledighet førte til at de tilkjempede godene ble satt under kraftig press i 1921, med motstand fra arbeidsgivernes side, da dette var en periode preget av økonomisk nedgang og økende arbeidsledighet. En voldgiftsdom i 1922 reduserte de oppkjempede feriegodene fra 12 til kun 8 dagers ferie. «Det skulle gå hele 15 år før alle arbeiderne i verksindustrien hadde klart å ta igjen det tapte.» (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, u.å.). 

Først i 1936 fikk vi i Norge rett til 9 dagers ferie med lønn (Lov om arbeidervern, 1936). I 1947 fikk vi rett til tre ukers ferie, og i 1964 ble denne utvidet til fire uker. I 1981 fikk vi «Grodagen» og i år 2000 ble den femte ferieuken avtalt under tariffoppgjøret mellom LO og NHO. Dette eksemplet viser at goder vi i dag har i norsk arbeidsliv ikke har blitt tatt for gitt gjennom historien, og at når vi markerer arbeidernes internasjonale kampdag den 1. mai hvert år, så bør dette være en del av vår historiebevissthet.  

I 1935 fikk Norge sin første Hovedavtale. LOs nye formann på den tiden, Olav Hindahl, karakteriserte avtalen som «uten tvil en av de største begivenheter i fagbevegelsens nyere historie» (Olstad, 2009, s. 423). Hovedavtalen kom også til å bli kalt for «arbeidslivets grunnlov».  Avtalen ble undertegnet mellom Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) som var forløperen for dagens NHO og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon som var forløperen for dagens LO. Men hvor viktig var egentlig Hovedavtalen?  

Historikeren Finn Olstad (2009, s. 424) mener at: «Hovedavtalen ble til som en løsning på aktuelle problemer. Den brakte LO ut av en akutt knipe, samtidig som Arbeidsgiverforeningen fikk sine garantier». Hovedavtalen fastsatte at partene hadde fredsplikt i den perioden avtalen gjaldt, noe som betød at det ikke var tillatt med arbeidsstans hverken i form av streik eller lockout. På den måten unngikk man stadig nye kamper i fredspliktperioden. Dette ga også arbeidsgiverne et pusterom, og førte til at deler av arbeiderbevegelsen i mindre grad søkte løsninger utenfor det etablerte forhandlingssystemet. LO hadde i årene 1935-1937 en økning på over 80% i medlemsmassen. De omfattende arbeidskonfliktene avtok etter dette, og Hovedavtalen har siden 1935 vist seg å være et robust rammeverk for forholdet mellom partene i arbeidslivet. 

Den industrielle revolusjon er et begrep som brukes om den hurtige industrialiseringen som begynte i Europa på slutten av 1700-tallet, og den store forandringen som skjedde med samfunnsforholdene. Revolusjonen startet i England. I Norge var det først rundt 1850 med de dampdrevne tekstilfabrikkene og senere dampsagbruk og høvlerier at vi kan snakke om en industriell revolusjon. Industrialiseringen spredte seg videre til andre bransjer, eksempelvis tremasseindustiren, og cellulose- og papirindustrien.

Grodagen er en ekstra feriedag oppkalt etter Gro Harlem Brundtland, som var statsminister i Norge i flere perioder.

Klasse og klassebegrepet er noe omstridt. Det er særlig hentet fra marxistisk teori. I den marxistiske teorien har de ulike klassene slik som arbeiderklassen og kapitalistklassen ulike interesser som står i motsetning til hverandre. Karl Marx opererte også med begrepet småborgerskapet, som var et slags mellomsjikt bestående av håndverkere, handelsmenn som var familiebasert og selvstendige bønder som ikke trengte å basere sin virksomhet på innleid arbeidskraft. Helt nederst i de sosiale klassene fant vi også det såkalte filleproletariatet fra tysk lumpenproletariat. Disse var personer uten eiendom og arbeid, og de var den dårligste stilte delen av proletariatet (arbeiderklassen).

Lockout betyr at det er helt eller delvis stans i arbeid i for eksempel en bedrift, som en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening starter for å tvinge fram en løsning på en tvist med en fagforening. Lockout er altså motsatsen til en streik og den er et lovlig kampmiddel.

Streik betyr at det er hel eller delvis stans i arbeidet som arbeidstakere iverksetter enten i fellesskap eller i overenskomst med hverandre. Dette gjør man for å tvinge fram en løsning på en tvist mellom en fagforening på den ene siden og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening på den andre siden.

Voldgift (voldgift i arbeidslivet) er noe man bruker for å avgjøre arbeidsrettslige tvister. Dette er en prosess som normalt avgjøres enten av Arbeidsretten eller ved at partene blir enig i forhandlinger.

• 1.mai. (u.å.). Store norske leksikon. https://snl.no/1._mai  
• Arbeiderbevegelse. (u.å.). Store norske leksikon. https://snl.no/arbeiderbevegelse  
• Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. (u.å.). Kampen for ferie 1890–1940. https://www.arbark.no/Utstilling/Kampen_for_ferie/Kampen_for_ferie.htm  
• Arbeidstid. (u.å.). Store norske leksikon. https://snl.no/arbeidstid  
• Den industrielle revolusjon. (u.å.). Store norske leksikon. https://snl.no/den_industrielle_revolusjon  
• Olstad, F. (2009). Los historie. Med knyttet neve. Bind 1: 1899–1935. Pax forlag.